Firebarnsfar kastes ut av landet: – Mor kan få hjelp av det offentlige, mener UNE.

– Barna lever i konstant frykt for at jeg plutselig en dag er borte. Det er vanskelig for dem å forstå hvorfor landet de har vokst opp i, ikke ønsker pappaen deres her, sier Liban som venter på å bli sendt tilbake til Etiopia.

Liban har hovedomsorgen for sine fire barn på 8 måneder, 2, 10 og 13 år. Men UNE mener at barna ikke vil bli utsatt for «uvanlig store belastninger» dersom far utvises.

– Hvorfor skal staten hjelpe til med barna mine? Jeg er ikke syk, kriminell eller uegnet til å være far. Staten kan ikke erstatte meg, sier Liban som venter på å bli sendt tilbake til Etiopia.

Barna i konstant frykt

Liban bor sammen med kona og deres fire barn i en leilighet i Haugesund. Barna har norsk statsborgerskap, og er født og oppvokst i Norge.

Han forteller at de to eldste barna er svært preget av situasjonen.

– De lever i konstant frykt for at jeg plutselig en dag er borte. Det er vanskelig for dem å forstå hvorfor landet de har vokst opp i, ikke ønsker pappaen deres her.

I et brev til UNE, klageinstansen i utlendingssaker, skriver eldstesønnen Noordin om frykten:

– Jeg redd for at pappa blir kastet ut av landet mens jeg er på skolen, uten at jeg får sagt ha det. Hvis han kommer litt for seint for å hente oss, blir jeg veldig stressa. Pappaen min er derfor veldig flink og kommer alltid før timen er slutt.

Han skriver videre at faren er den viktigste personen i livet hans, og den som har oppdratt han og søsknene siden de var små.

– Han lager frokost, dusjer oss, kler på oss om morgningen, og følger og henter oss på skolen. Jeg er veldig interessert i å spille fotball, og det er alltid faren min som følger meg til trening.

Mens kona studerer og jobber fra tidlig morgen til sent på kveld for å forsørge familien, tar Liban hånd om barna og følger dem opp med alt det praktiske i hverdagen.

– Kabalen går ikke opp uten meg. Det vil ødelegge livet og fremtiden til barna mine om jeg drar. Familien min trenger meg, sier han.

Liban forteller at det blir umulig for kona å fortsette å jobbe og studere uten han. Men UNE mener at det at moren «må endre på sine daglige rutiner dersom Liban utvises, ikke i seg selv er nok for å si at utvisning er uforholdsmessig overfor barna».

«UNE legger til grunn at mor kan søke hjelp fra offentlige støtteordninger i perioden far er utvist, dersom hun har behov for dette», står det i utvisningsvedtaket.

– Det offentlige kan ikke erstatte omsorgen til en far

Seniorrådgiver Jon Ole Martinsen i NOAS mener at ut ifra forholdets alvor i saken, er det helt urimelig å utvise Liban og splitte familien i flere år.

Liban søkte asyl i Norge i 2004, og ventet i fire år på svar fra utlendingsmyndighetene. Et mindretall i UNEs nemnd konkluderte da med at han oppfylte vilkårene for beskyttelse (flyktningstatus), mens flertallet mente at han ikke gjorde det.

Han fikk dermed avslag på asylsøknaden, og har oppholdt seg ulovlig i Norge siden.

Seniorrådgiver Jon Ole Martinsen i NOAS har representert Liban i saken. Han reagerer sterkt på at UNE velger å splitte en velfungerende familie, og belager seg på at det offentlige skal bistå i omsorgen for barna.

– Det offentlige kan aldri erstatte omsorgen til en far. Her har vi en velfungerende familie, og så velger UNE å la innvandringsregulerende hensyn veie tyngre enn at barna blir skadelidende og påføres traumer.

NOAS har flere ganger prøvd å omgjøre utvisningsvedtaket. Men UNE mener at det at han har oppholdt seg ulovlig i Norge er et så alvorlig brudd på utlendingsloven, at det veier tyngre enn hensynet til barna.

Seniorrådgiveren i NOAS mener derimot at det er helt urimelig å utvise Liban og splitte familien i flere år.

– Den eneste feilen far har gjort, er at han ikke har turt å reise tilbake til Etiopia – et land preget av borgerkrig, grove menneskerettighetsbrudd og massearrestasjoner. Liban har gjort det enhver far ville ha gjort i hans situasjon.

Kona til Liban fikk innvilget beskyttelse i 2009, og er likhet med barna norsk statsborger.

– Det er derfor ikke mulig for dem å følge med Liban til Etiopia hvor kona er i reell fare for forfølgelse, sier Martinsen.

 
Psykologspesialist: Separasjonen kan gi store psykiske konsekvenser for barna som kanskje aldri lar seg reparere

Psykologspesialist Heidi Wittrup Djup understreker hvor alvorlig det er når myndighetene skiller barn fra sine nærmeste omsorgsgivere. Hun mener det ikke gjøres gode nok vurderinger av hensyn til barnets beste, og at slike adskillelser bryter med barnets rettigheter og behov.

– Å skille barn fra sine foreldre er noe av det mest inngripende staten kan utsette sine borgere for. Det griper inn i barnets hverdag, identitet, tilhørighet og framtidstro, og kan gi store konsekvenser for både livskvalitet og psykisk helse. Offentlige støtteordninger kan ikke kompensere for det.

Psykologen forteller at konsekvensene kan gi seg utslag i konsentrasjonsvansker, søvnvansker, nedstemthet og engstelse, noe som i sin tur svekker både skolefaglig og sosial fungering. Ikke minst rammer det barnets trygghet, tillit og tilknytning til omgivelsene, noe som kanskje aldri lar seg reparere igjen.

– Det er ufattelig at staten i sitt ønske om å straffe foreldre, aksepterer at barn påføres så store belastninger. Det må tas i bruk andre sanksjonsmuligheter som ikke bryter ned barn.

KrF-leder og representant for Rogaland:  – Hjerteskjærende

KrF-leder Olaug Bollestad er representant for hjemkommunen til Liban. Hun sier at det gjør vondt å høre om situasjonen til denne familien og hvordan det påvirker barna.

– Vi må ha et regelverk som tar hensyn til hva som er til beste for barna, og hvor barna ikke straffes for at foreldre har gjort en feil.


Regjeringen svikter barna

Tre fagrapporter som viser at Norge ikke ivaretar barns rettigheter i tråd med våre internasjonale forpliktelser, ligger på regjeringens bord. Den første ble gitt ut av NOAS og Redd Barna allerede i 2020. I etterkant har det kommet to rapporter til som viser at barna ikke blir hørt og at statens egne interesser ofte veier tyngre enn hensynet til barnets beste i disse sakene.

Den siste i rekken fikk regjeringen for over et år siden. Etter å ha gjennomgått praksis i utvisningssaker som berører barn i UDI og UNE, mener det regjeringsoppnevnt utvalget at Norge kunne ha blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) for å ikke legge tilstrekkelig vekt på barnas beste i flere av sakene.

– Hadde Regjeringen endret regelverket i tråd med anbefalingene til flertallet i Baumann-rapporten så hadde Liban ikke blitt utvist, men gitt en tillatelse, sier seniorrådgiveren.

Martinsen synes det er svært skuffende at regjeringen ikke tar barnas rettigheter på alvor.

– Når politikere får servert en rapport som konkluderer med at staten ikke ivaretar barns grunnleggende rettigheter, burde det ha stått en rød alarmklokke som uler og lyser til man har fått rettet på dette. Sakene burde umiddelbart ha blitt stilt i bero, slik at ingen flere barn ble offer for denne praksisen inntil regelverksendringer, med alternativer til utvisning, var på plass.

Denne nettsiden benytter cookies. Ved å fortsette, godtar du vår bruk av cookies.  Les mer