Jeg var nylig i Oslo, der jeg møtte Cecilie: en bronsestatue av en kvinne med ett bryst og et langt arr. Skulpturen er formgitt av billedhuggeren Håkon Anton Fagerås og har stått ved Spikersuppa siden 2022. Modellen, Cecilie Flatval, døde året etter av metastatisk brystkreft.
Kroppslige spor
På sokkelen er det informasjon og en QR-kode til en kort dokumentarfilm om tilblivelsen av verket. Statuen er prisbelønnet fordi den synliggjør dem som sjelden figurerer i byens bildelandskap: ikke som vinnere eller tapere av en kamp, men som mennesker i et forløp mellom liv og død. Samtidig gjør den noe annet som også sjelden ses i offentlig kunst: Den gir et blikk tilbake til alle oss som lever videre med kroppslige spor. Cecilie står med ro, klarhet og verdighet – ikke på tross av kroppen sin, men i kraft av den.
Karen Hvidtfeldt er professor i kulturstudier ved Syddansk Universitet i Odense i Danmark.
Synlighet, slik jeg bruker begrepet her, handler ikke om forskjønnelse eller trøst, men om kulturell legitimering av det som allerede finnes – også når forløpet er kronisk eller ender i tap. Den kulturelle oppmerksomheten rundt forandrede kropper øker. Spørsmålet er ikke lenger om kunst kan spille en rolle, men hvordan den kan brukes til å skape orientering og gjenkjennelse i forbindelse med sykdom og behandlinger.
Å snakke om de merkede kroppene er ikke et sidespor, men en måte å beskrive vanlige menneskers liv på. Når én av rundt hver niende kvinne i løpet av livet får en brystkreftdiagnose, er det et omfattende kulturelt og sosialt fenomen med konkrete konsekvenser for mange individer, familier og arbeidsplasser. Det handler ikke bare om behandling og resultater, men om å skape et språk for forløp, tid og justeringer: Hva kan man forvente? Hva kan man velge? Hva kan man dele? Kunstens bilder og fortellinger bidrar her med form og temporalitet – de skaper en ramme der erfaringer kan være til stede, også før de blir nødvendige.
Les Cecilies egne tanker rundt statuen
Fra idealkropp til erfaringskropp
Brystkreft ikke én erfaring. Noen får brystbevarende kirurgi, andre blir «flate», noen rekonstrueres, og for mange fortsetter hverdagen med spor som ikke kan ses utenfra: lymfødem, føleforstyrrelser, tretthet, hormonelle endringer, forandret seksualitet, søvn og humør. Brystkreft berører heller ikke bare kvinner, men også menn, transpersoner og ikke-binære, som kan ha enda vanskeligere for å finne seg selv i språket og den visuelle kulturen som omgir sykdommen. Nettopp derfor er det betydningsfullt at kunstnere og institusjoner utvider rammen fra idealkropp til erfaringskropp.
Se filmen om hvordan statuen ble til:
Internasjonalt har den franske kunstneren Prune Nourry (The Amazon, 2018) og den spanske billedkunstneren Marina Vargas (Intra-Venus, 2019–2022) vist hvordan monumentale verk løfter private behandlingserfaringer inn i en felles samtale. Nourry bearbeider diagnosen sin gjennom en samtidig fortolkning av amasonene i gresk mytologi og undersøker styrke, sårbarhet og tap som en helhet. Vargas’ marmorskulptur, der tittelen viser til den amerikanske kunstneren Hannah Wilkes Intra-Venus (1992–93), er et selvportrett basert på 3D-skanning av kroppen hennes etter mastektomi; arret inngår som form, og den løftede armen i mammografiposisjon er samtidig en aktivistisk kampposisjon.
Kunsten gir tid
Det særegne ved disse verkene er ikke bare at de viser arr eller asymmetri. De forbereder sansene på det uventede og utvider hva som kan oppfattes som «normalt» i en kropp etter kreft. De pluraliserer blikket – fra én idealkropp til mange måter å se ut på. Og de gir tid, fordi bildene kan besøkes igjen og igjen uten konsultasjonens tidspress. Kombinasjonen av forberedelse, flertydighet og tid er avgjørende i sykdomsforløp der tempoet ofte er høyt og valgene komplekse.
Dette poenget ligger i forlengelsen av den amerikanske forfatteren Audre Lordes argument i The Cancer Journals (1980). Hun nektet å bære protese etter mastektomien. Synlighet var for henne ikke bare personlig frigjøring, men en måte å skape gjenkjennelse og felles tilstedeværelse for opererte kvinner som ellers risikerte å bli isolert i hver sin erfaring.
Når kunst løfter private erfaringer inn i en felles samtale, bærer den dermed ikke bare vitnesbyrd, men fungerer også som beslutningsstøtte i en bredere kulturell forstand.
Les også: Verdens første statue av en kvinne med uhelbredelig brystkreft
Kronikken er oversatt fra dansk.
Kontaktperson:
Solveig Brekke Weltzien, Kommunikasjonsansvarlig
M: +47 990 23 037
E: solveig@brystkreftforeningen.no
