21. mai arrangerte Sammen om en jobb og Velferdsalliansen en fattigdomshøring i Oslo. Målet med høringen var å samle politikere, samfunnsengasjerte og andre for å skape dialog og finne løsninger på utfordringene som møter høyt utdannede og overkvalifiserte innvandrere i Norge.
Over 40 prosent av innvandrere i Norge er overkvalifisert for jobben de har – det er mer enn tre ganger så mange som i resten av befolkningen. Samtidig som arbeidsgivere skriker etter folk, står 600 000 personer utenfor arbeidsmarkedet i Norge. En stor del av denne gruppen er personer som både kan og vil jobbe, men likevel ikke kommer inn på markedet. Hvorfor er det sånn at tusenvis av høyt utdannede innvandrere i Norge ikke får brukt kompetansen sin?
Faglig påfyll
Først ut for å tallfeste temaet litt grundigere, var forsker Åsne Danielsen fra OsloMet. Danielsen viste til studier som peker på en tydelig sammenheng mellom høy utdanning og økt opplevelse av diskriminering. Lengre botid i Norge har også korrelasjon med opplevelsen av diskriminering, noe som kalles integreringsparadokset. Jo lenger man har bodd i Norge, jo tydeligere blir forskjellsbehandlingen.
Danielsen presenterte også tall som viser at én av fire innvandrere i Oslo kommune har opplevd diskriminering på jobb, og 13 prosent har vært utsatt for rasistiske ytringer. Mange opplever også dette i jobbsøkeprosessen. Her handler ikke bare barrierene om utdanning og språk, men også om navn, religion, landbakgrunn og forhold til alkohol.
Danielsen pekte på at en utfordring med å undersøke diskriminering i ansettelsesprosesser, er at det kan være mange grunner til at en aktuell kandidat ikke får jobben – det trenger ikke nødvendigvis være knyttet til diskriminerende spørsmål eller kommentarer fra arbeidsgiveren. Dette underbygger imidlertid ikke at slike spørsmål og kommentarer er ubehagelige, og ikke minst ulovlige.
Vanskelig å få hjelp
Panelsamtalen med mentorer og mentees fra Sammen om en jobb ga et nært og ærlig innblikk i utfordringene mange møter. Melina Kello og Larissa Razniak, begge med høyere utdanning fra henholdsvis Albania og Tyskland, fortalte om lang ventetid på godkjenning av utdanning, manglende rettigheter i systemet og dyre norskkurs som måtte betales fra egen lomme. Melina og Larissa er to av mange som opplever at de faller mellom to stoler – hvis man har høyere utdanning, prioriteres man ikke av Nav, men man kommer heller ikke inn på arbeidsmarkedet på egen hånd, til dels på grunn av skeptiske arbeidsgivere.
Mentorene Sam Sorodi og Sylvia Dilhani Arnesen trakk frem behovet for bedre oversikt over tilbud og større ansvar fra arbeidsgivere. – Hvis vi ikke bruker nok ressurser på å løse disse utfordringene, må vi heller bruke pengene på reparasjon i form av politi, helsevesen og kriminalomsorgen. Når vi snakker om å finne en løsning på dette, snakker vi om en samfunnsinvestering, sa Sorodi.
Psykisk helse og motivasjon
Et gjennomgående tema i samtalene var hvordan gjentatte avslag og marginalisering påvirker den psykiske helsen. Flere mente at den norske jobbsøkerprosessen er krevende å forstå for nyankomne, og at arbeidsgivere ofte undervurderer kompetansen til søkere med utenlandsk bakgrunn. En publikummer delte at et av tipsene hun hadde fått, var å unnlate å skrive når hun kom til Norge i søknadsbrevet; det var nemlig få som ville tro på at hun snakket flytende norsk etter bare to år.
– Å være jobbsøker er allerede en fulltidsjobb. Når man i tillegg sliter med språket, kanskje nettopp har kommet til et nytt land, og ikke kjenner til systemet for jobbsøking, kan det være vanskelig å holde motivasjonen oppe, sa Arnesen.
Politisk vilje og systemendringer
Under den politiske panelsamtalen var det bred enighet om at høyt utdannede innvandrere møter unødvendige barrierer i arbeidslivet, og at dette er et tap både for enkeltpersoner og samfunnet. Politikerne fra SV, Ap, KrF og Venstre løftet særlig fram språk, diskriminering og godkjenning av utenlandsk utdanning som sentrale utfordringer.
Maria Qureshi (Ap) pekte på behovet for sterkere mangfold i ledelsen:
– Når ledelsen ikke er mangfoldig, gjenspeiles det i rekrutteringen. Vi må sørge for at næringslivet tar sin del av ansvaret. Politikken kan ikke løse dette alene.
Ismail Ali Hussein (V) trakk fram viktigheten av å møte innvandrere som enkeltindivider, ikke som én samlet gruppe:
– Mange blir plassert inn i ferdige systemer uten at noen spør hva de faktisk ønsker å oppnå. Vi må inkludere folk i sin egen integreringsprosess.
Flere politikere pekte på Navs ansvar og behovet for bedre oppfølging av innvandrere som står nær arbeidslivet, men som faller utenfor dagens tiltak. Birgit Kjerstad (SV) foreslo tettere samarbeid mellom kommune og Nav, samt lønnstilskudd som verktøy for inkludering.
– Det er ikke bare innvandrere som må tilpasse seg – det må også samfunnet rundt dem, understreket Olga Maria Salen Bratthaug (KrF), og minnet om at inkluderingsarbeid ofte handler om å møte folk på midten.
Publikum løftet også fram ytterligere utfordringer som aldersdiskriminering, dårlig kommunikasjon fra NAV og manglende rett til voksenopplæring. Flere påpekte hvor alvorlige konsekvenser dette har for folks helse og livskvalitet.
Forhåpentligvis er denne fattigdomshøringen bare begynnelsen på en mer åpen dialog mellom politikerne og Sammen om en jobb. Likevel kan vi allerede trekke ut en konklusjon fra dagens samtaler: vi må lytte mer, spørre mer, og tilpasse systemene våre bedre. Når mennesker med høy utdanning, motivasjon og kompetanse likevel ikke kommer i arbeid, er det ikke enkeltpersoner det er noe galt med – det er systemet.
