Da er debatten om «Kunstarkår» i Stortinget over, og selv om mye som blir sagt der ikke kommer som noen overraskelse, så er det noe å merke seg likevel.
SKUDA ble nevnt av de fleste, blant annet av Kathy Lie, Torstein Tvedt Solberg, Tage Pettersen, Åslaug Sem-Jacobsen, Hege Bae Nyholt, Lubna Jaffery og Grunde Almeland. Godt er det at en samlet komité – inkludert regjeringspartiene – i innstillingen har korrigert det feilaktige bildet av SKUDA. SKUDA opptrer ikke som en slags arbeidsgiver, SKUDA er en arbeidsgiver som fyller en viktig rolle for å sikre flere skuespillere og dansere fast tilknytning til arbeidsmarkedet. Det er et viktig prinsipp, et prinsipp som nå er slått fast av vårt Storting.
Det var også godt at flere påpekte at Musikeralliansen også er en slik arbeidsgiver, og at det naturlige selvfølgelig er å følge opp det at Stortinget to ganger har bevilget penger til oppstart og drift av en slik allianse. Her var både Kathy Lie, Hege Bae Nyholt og Grunde Almeland klare og tydelige. Almeland tok også litt ekstra i og mente at det er «som en politisk kortslutning at regjeringen i det ene øyeblikket bevilger penger til å opprette en musikerallianse for i det neste å ikke følge opp med bevilgninger til videreføring av alliansen.» Og videre at «det er noe fundamentalt ulogisk ved en slik vingling. Nå er stoda den at Musikeralliansen har etablert et styre som ikke har økonomi til å ansette frilansmusikere i alliansen i det hele. Et slikt politisk venstrehåndsarbeid burde regjeringen holde seg for god til.»
Men vi i Creo er glade for at komiteen nå har skissert noen prinsipper for hva disse alliansene kan være. Det er et godt utgangspunkt for å sørge for at vi i framtiden har en klar formening om hvilke typer grupper vi skal nå med nettopp denne typen allianser. Så får vi bare bære over med at kulturministeren mener at en musikerallianse «bare vil kunne treffe et fåtall antall kunstnere». Vi vil i den forbindelse minne om at det i den svenske Musikalliansen pr i dag er ansatt ca 160 musikere. Til sammenligning er det i vårt største orkester – Oslo filharmoniske orkester – ansatt 106 musikere, og antall statlige arbeidsstipender for musikere, sangere og dirigenter totalt er 80 stykker. I tillegg er kostnaden pr ansatt pr år i Musikeralliansen lavere enn både i stipendordningen og i orkesteret.
Viktig for oss var også at et tilfredsstillende sosialt sikkerhetsnett for selvstendig næringsdrivende ble debattert, og at kunstnerhelse var oppe. Vi i Creo har lenge både påpekt viktigheten av et dedikert helsetilbud til utøvende kunstnere, og at det offentlige tar et ansvar for dette.
Som en fagforening er det også viktig med pensjon, og at det skal utredes pensjon på arbeidsstipendene. Men som en fagforening må vi også kunne uttrykke vår skuffelse over at det fra regjeringspartiene sies mye om utredning, vurdering og føringer, og litt for lite om konkrete tiltak.
Betryggende er det at Tage Pettersen har et internasjonalt perspektiv, og at han er opptatt av ytringsfrihet også ut over Norges grenser. Han nevnte i den forbindelse organisasjonen Freemuse, en organisasjon som er sentral i arbeidet med å dokumentere brudd på kunstnerisk frihet globalt. Dessverre er Freemuse i en vanskelig økonomisk situasjon, en situasjon vi både håper og tror Stortinget nå snart kan rydde opp i.
Flere tok også opp de utfordringene vi står overfor knyttet til KI. Selv om KI kan gi positive bidrag i skaping og utøving av kunst, er nok vi i Creo mest bekymret for hva KI kan gi av negative konsekvenser, ikke bare for økonomien til kunst- og kulturarbeiderne, men også for hvilke negative konsekvenser ot forflatning KI kan føre til for vårt kunst- og kulturliv. Vi mener at kunstig intelligens utgjør en betydelig opphavsrettslig, kunstnerisk og økonomisk utfordring for kunstnerpopulasjonen på alle kunstfelt. Utnyttelse av opphavsrettslig materiale i trening av KI-modeller i både offentlig og privat regi må kompenseres hvis verk blir brukt til trening, og det må etableres systemer for vederlag ved kommersiell utnyttelse av slike modeller. Dette savner vi i både kunstnermeldingen og i komitemerknadene.
Men for å runde av med noe generelt og positivt: Vi i Creo sitter tross alt igjen med et inntrykk av at komiteen nå – spesielt nå rett etter koronaepidemien og de enorme konsekvensene den hadde for kulturbransjene – har økt kunnskap om større deler av vårt kulturliv. Spesielt er dette med lappeteppeøkonomi, de kreative næringene, innleieproblematikken, syklusøkonomi og andre spesielle utfordringer de selvstendig næringsdrivende kunstnerne står overfor mye tydeligere adressert i denne debattrunden enn det var for bare noe få år siden. Det passer derfor godt å avslutte med å sitere Hege Bae Nyholt: «Vi som samfunn trenger kunstnere, og vi trenger kunsten. Da må vi også som samfunn sikre at de har trygge og gode arbeidsforhold.»
