Ragnvald Solstrand gikk i bresjen for å forske på Forsvarets framtidige utfordringer.
Vi er på Kjeller. Året er 1970. Innenfor gjerdet ved FFI er forskerne i Systemgruppen opptatt av hva de kan få til med de nye dataverktøyene sine.
De ser at de disse maskinene gir dem helt andre muligheter enn før til å analysere stridsoperasjoner. Det norskutviklede Simula-programmet gjør det mulig å etterlikne prosesser som ville foregå i en tenkt krig. Valg av utstyr, våpen, taktikk og prosedyrer: Kombinasjoner av disse faktorene kan kodes inn og studeres i detalj. Regnekraften gir store muligheter for å snu og vende på alt.
Forskerne ser i begynnelsen ingen grunn til å legge inn variablene «kostnader» og «budsjett». Det er politikk. Slikt er det andre som steller med.
Den 27 år gamle Ragnvald Harry Solstrand fra Stadsbygd i Trøndelag har allerede arbeidet flere år ved instituttet. Han er utdannet sivilingeniør, siden tar han også doktorgrad i kjernefysikk ved NTH. Men det er hans andre doktorgrad herfra som gir grunnlag for arbeidet som snart skal fylle dagene hans ved FFI: doktorgraden i offentlig planlegging.
Innebygget ubalanse
Systemgruppen ledes på dette tidspunktet av Erik Klippenberg, instituttets seinere direktør. Arbeidet oppfattes som så politisk risikabelt at det styres direkte av direktør Finn Lied. USAs enorme våpenhjelp etter krigen er under avvikling. Det norske forsvaret har en innebygget ubalanse som det er nødvendig at noen ser på. Dette plager både forsvarsledelse og politikere: De nasjonale budsjettene kan ikke bære denne børa.
Hvordan skal Forsvarets framtid bli? Den langsiktige utviklingen bør av mange årsaker komme under best mulig kontroll.
Solstrands testamente
I sitt «testamente», Solstrands FFI-rapport fra 2010, forteller han allerede i tittelen hva arbeidet hans kom til å dreie seg om: «Langsiktig planlegging i Forsvaret – vitenskap i skjæringspunktet mellom politikk, byråkrati og kommandostyring».
Hva var viktig den gangen? Jo, Forsvaret måtte i mye større grad sees under ett. Det var også hovedtanken til den nye forsvarskommisjonen, i mars 1974. Den forrige var Forsvarskommisjonen 1946, som ga grunnlag for at Norge ble del av Nato. Den nye kommisjonens anliggende var å tenke 15 år fram i tid. Nå handlet det om den samlede forsvarsstrukturen. Økonomi og teknologi var blitt sentralt.
Tida arbeider nå for den rollen FFI etter hvert skulle få i Forsvarets langtidsplanlegging. «Har du tall må de brukes» er en av Solstrands formuleringer. I 1979 blir han sjef for det som nå hadde fått navnet Avdeling for systemanalyse, som han både preger og leder de neste 25 årene.
Langsiktig planlegging i Forsvaret – vitenskap i skjæringspunktet mellom politikk, byråkrati og kommandostyring
Sentralt plassert
Rundt seg har han medarbeidere som både kjenner og vil bruke de nye analysemulighetene. Solstrands vedvarende programerklæring er at FFI skal bygge på god kunnskap, opptre selvstendig overfor Forsvaret og ikke ha egeninteresser.
Instituttet plasserte seg slik helt sentralt i Forsvarets strukturutvikling. Få land hadde maken til den planleggingstanken som oppsto for mer enn femti år siden. Den viste seg svært levedyktig, også fordi synet på forskningen lot seg endre i takt med ny viten og innsikt. For eksempel er det ikke bare tall som gjelder når noe skal analyseres.
Ragnvald Solstrand døde i 2018, nær 76 år gammel.
Fortsatt samme mål
I dag er det FFIs avdeling Strategiske analyser og fellessystemer som har ansvar for den typen arbeid som han ivret for. Solstrands etterfølgere arbeider ut fra tilnærminger og metodikk som har utviklet seg mye siden 1970. Men fortsatt er målet det samme: Det er at Forsvaret skal stå best mulig forberedt på framtiden.
