Norge har gjort en formidabel innsats i møte med de 40 000 ukrainske flyktningene som har søkt beskyttelse her. La oss ta med godviljen videre!
Et år har gått siden Russland angrep Ukraina. Aldri før har Norge tatt imot så mange flyktninger. Vi har sett stor velvilje og engasjement – både blant det norske folk, kommuner, Storting og regjering – for å stille opp for mennesker på flukt.
Frivilligheten har vært avgjørende
Allerede dagen etter krigen brøt ut, sto frivillige klare over hele landet for å bistå og ta imot menneskene som hadde flyktet fra krigen. Nordmenn var til stede på mottak, og det ble samlet inn tonnevis med klær, utstyr og penger for å avhjelpe den kritiske situasjonen.
Mens myndighetene trengte litt tid for å tilpasse seg situasjonen, var frivilligheten umiddelbart på plass og sørget for å gi flyktningene en god mottagelse i Norge. Innsatsen var enorm, og avgjørende for at Norge har klart å møte tidenes flyktningstrøm på en så god måte.
Myndighetene har jobbet raskt og bidratt i en europeisk dugnad
Kort tid etter krigen brøt ut, besluttet regjeringen å innføre midlertidig kollektiv beskyttelse for ukrainere. NOAS understreket viktigheten av å få på plass dette for å sikre at Norge handler raskt og raust i en situasjon der millioner var drevet på flukt bare i løpet av noen dager.
Vi argumenterte for at vi på den måten raskt kan stille opp for nabolandene Polen, Romania, Slovakia og Moldova, og samtidig sørge for effektiv behandling av asylsøknadene.
– Alt trenger ikke å være klappet og klart. Det er viktig å improvisere. Om folk må dele rom og bo litt trangere, er det uproblematisk. Nå er hjerterom og innsatsvilje viktigst, gjentok vi.
EU var først ute med å innføre midlertidig kollektiv beskyttelse, men bare noen dager senere fulgte Norge etter.
Det tok heller ikke lange tiden før myndighetene sørget for at alle ukrainere kunne registrere seg i politidistriktet der de oppholdte seg. De slipper dermed å reise til Nasjonalt Ankomstsenter i Råde og får vedtak om beskyttelse av Utlendingsdirektoratet (UDI) etter kun noen dager i Norge.
Spesielt positivt er det at det politiske Norge har stått samlet om ønsket om å ta imot de ukrainske flyktningene på en god måte. Både regjeringen og politikere fra alle partier har opprettholdt en positiv holdning og konstruktiv retorikk i møte med utfordringer. Det har bidratt til å finne gode løsninger, og til en positiv holdning til ukrainere også i befolkningen generelt.
Kommuner har stilt opp med hjertevarme og fleksibilitet
Kommuner over hele landet stod klare fra dag én for å ta imot ukrainske flyktninger. Men flere måneder senere, ventet de fortsatt og lurte på hvor i all verden flyktningene ble av.
Tre måneder etter krigen brøt ut, hadde nærmere 14 000 ukrainere fått kollektiv beskyttelse i Norge. Men kun rundt 3 600 hadde flyttet fra asylmottak og blitt bosatt i en kommune.
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) jobbet ikke raskt nok med forberedelsene til bosetting. I mellomtiden ble boliger, ressurser og tjenester i kommunene stående ubenyttet. NOAS mente bosettingen gikk altfor tregt, og gjentok viktigheten av å få ukrainere ut av ventefasen i asylmottak og inn i normalitet i barnehage, skole, arbeidsliv og andre aktiviteter i kommunene.
Heldigvis tok iMDI grep og fikk etter hvert fart på bosettingen. Ventetiden fra innvilgelsen av oppholdstillatelse til bosetting har som følger gått kraftig ned, og rekordmange ble bosatt over hele landet i 2022.
Veien videre
Krigen i Ukraina er ikke over, og vi vil uten tvil møte utfordringer i året som kommer.
UDI forventer at 40 000 ukrainske flyktningene kommer til Norge i år, og flere kommuner sliter allerede med å skaffe boliger til ukrainere.
Men la oss ikke miste motet og endre holdning i møte med utfordringer fremover. La oss heller bruke kreativiteten til å komme opp med løsninger.
Det viktigste er at flyktningene blir del av et fellesskap og starter et normalt liv i kommunene, framfor å vente i passivitet på et mottak. For det er absolutt ingen tjent med – verken samfunnet, flyktningene selv eller skattebetalerne.
Innsatsen må fortsette
Det har vært et skjebneår med krig og krigsforbrytelser, ødeleggelser og drap i et omfang vi ikke har sett på vårt kontinent siden andre verdenskrig. Uskyldige har mistet livet. Sivilbefolkningen har blitt et mål i seg selv. Millioner har mistet sine hjem. Og altfor mange har mistet noen de er glad i.
Vi har fått erfare krigens konsekvenser på nært hold, og prisen uskyldige mennesker må betale.
Ukraina-krisen har samtidig vist oss verdien av dugnadsånd og samarbeid på tvers av kommuner, etater og landegrenser.
Ankomsten av ukrainske flyktninger har blitt håndtert på en imponerende måte, noe de ukrainske flyktningene selv også sier.
Måten vi har håndtert ukrainske flyktninger på har vist oss noe veldig viktig: vi kan hvis vi vil!
Så la oss ta med denne godviljen og fleksibiliteten videre i møte med utfordringene i året som kommer. Og sist, men ikke minst, la måten vi behandler ukrainere på, sette standard for flyktninger også fra andre land.