Mars-landskapet der Perseverance opererer er ingen flat og fin ørken. Det er steinete og kupert her. Roveren har et autonomt styresystem som gjør at den unngår det som i verste fall fører til velt eller at instrumenter skades. Nærmeste veihjelp er i så fall 50 millioner kilometer unna. (Foto: Nasa/JPL).

Fredag 18. februar er det ett år siden Nasas nyeste rover landet trygt på Mars. Med på ferden var den helnorske georadaren Rimfax. Hvordan har det første året gått?

Den amerikanske romfartsorganisasjonens Mars-kjøretøy «Perseverance» («Utholdenhet») ruller sakte, men ufortrødent rundt i et område ved Jezero-krateret. Landskapet kan minne om et uttørket elvedelta. Bak på roveren henger den norskutviklede Rimfax-antenna. Den henter data til den vesle, gullfargede boksen som er hjernen i systemet. Den ligger trygt plassert lenger inne i farkosten.

Som smurt

Den under tre kilo tunge Rimfax er den første radaren av noe slag som Nasa har på Mars.
FFIs Tor Berger er en av de sentrale forskerne i Rimfax-teamet. Han leder nå selve operasjonen av Rimfax.

– Alt har gått etter planen. Georadaren har fungert nøyaktig som den skulle. Så sant roveren beveger seg samles bakkedata. De sendes tilbake til Nasa. Forskningsmiljøer kan hente data herfra ved behov, forteller han. 

OR4A7216.jpg
Svein-Erik Hamran og Tor Berger har god oversikt over roverens bevegelser og georadarens datainnsamling fra kontrollrommet hos Institutt for teknologistudier på Kjeller.

Teknologien er kjent som «Ground Penetrating Radar» – GPR. Rimfax består av en elektronikkboks og en antenne. Antenna både sender og mottar. Et signal sendes gjennom jordsmonnet. Antenna oppfatter så den elektromagnetiske energien som reflekteres.

Den gjør det mulig å påvise ulike lag og objekter under bakken. Radaren kan også «se» tykkelsen av ulike lag. Hvis det finnes lommer av noe som kan ha inneholdt vann, er det mulig at Rimfax kan påvise dem. 

Snuser og samler

Roveren snuser på mye, der den sakte ruller rundt. Til nå har den tilbakelagt 4,2 kilometer, forteller forsker Leif Damsgård ved FFI. Rimfax skanner det som er under bakken, til dybder på ti meter og mer. Georadaren har et strømforbruk som kan sammenliknes med en sparelyspære: mellom 5 og 10 watt.

En marsboer ville ha påpekt at feiringen starter nesten et halvår for tidlig. Mars bruker nemlig 687 dager på en runde rundt sola.

Ekspedisjonen er ikke bare på jakt etter spor av vann. Den leter også etter mulige tegn på tidligere liv på den røde planeten. Den er i full i gang med å samle inn og forsegle steinprøver, for retur til jorda på en seinere ekspedisjon. Nasa er ikke snau i sin egen beskrivelse av denne ekspedisjonen. De sier at de ønsker å studere planetens beboelighet, og at de forbereder framtidige menneskelige oppdrag.

Alle kan følge med på hva som foregår: Ekspedisjonen har en blogg som stadig oppdateres, med til dels spektakulære bilder fra vår nære nabo i verdensrommet. 

Roveren Perseverance i Mars-landskap
Perseverance tar en selfie.

Hvorfor har FFI lagd georadar for Nasa?

Den korte historien om Rimfax er at FFI-forskerne så muligheten. Det skjedde da Nasa utlyste en konkurranse i 2013. Det er slik Nasa ofte gjør det: De signaliserer til miljøer rundt om i verden om sine behov.

Et Mars-instrument som skulle kunne se ned i bakken, det kunne FFI bidra med. For instituttet hadde allerede vært med på å utvikle en slik radar. Utgangspunktet var en georadar som ble utviklet på slutten av 80-tallet og brukt til å studere isbreer på Svalbard. Den ble senere videreutviklet på Universitetet i Oslo. Prototypen herfra ble videreutviklet av FFI. Det falt naturlig å melde seg på hos Nasa. Amerikanerne sa: «Ja takk, den vil vi ha».

FFI har utviklet radarteknologi av ulike slag som kan være nyttige for Forsvaret, for eksempel «gjennom veggen-radar» og radarer til minedeteksjon. Liknende teknologi brukes i arkeologi, og til å forske på snøskred. FFI har også studert bruken av denne type ultrabredbåndsradarer i medisinsk sammenheng, for eksempel for å studere hjertet. Men Rimfax er noe annet.

Sju måneders romreise

30. juli 2020 startet Mars-ferden på Cape Canaveral i Florida. Den varte i sju måneder, fram til 18. februar 2021.  

Aktørene ved FFI glemmer ikke spenningen den dagen.
Landingen ble spektakulær, nervepirrende og – for dem som fulgte ferden – bare mulig å følge med 11 minutters forsinkelse. Det var tida det tok for signalene å komme fra Mars til jorda. 

Sju av dem var ekstra nervepirrende. 

Publikum hjemme på moder jord var blitt fortalt om «the seven minutes of terror». De sju minuttene da selv den mest erfarne Nasa-ingeniør bare måtte lukke øynene og krysse fingrene. Det kunne ende i totalhavari.

Det handlet om tida romfartøyet brukte fra det kom inn i atmosfæren til Mars og til den landet på overflaten. Det var kontakt hele veien, men fra jorda kunne de ikke gjøre noe for å avhjelpe en eventuell situasjon som oppsto.

Da landingen ble bekreftet sto jubelen i taket i kontrollsenteret. Alt hadde gått prikkfritt. I løpet av noen dager var roveren klar for en ekspedisjon som i verste fall varer bare et par jord-år, i beste fall i flere enn ti. 

For tidlig med kake?

I dag inviterer Universitetet i Oslo – som nå har ansvaret for Rimfax – til ettårsmarkering ved sitt institutt for teknologisystemer (ITS). Instituttet er nærmeste nabo til FFI på Kjeller. Der slår de til med både kake og pizza i anledning dagen. 

En marsboer ville ha påpekt at feiringen starter nesten et halvår for tidlig. Mars bruker nemlig 687 dager på en runde rundt sola. Ekspedisjonen har følgelig tilbragt bare litt over et halvt lokalt år på naboplaneten vår. 

– I så fall er vi mer enn klar for en ny pizza og mer kake 6. januar 2023. Da har også Mars gjort en hel runde rundt sola siden Rimfax ankom, fastslår Tor Berger.