Pentagon frykter Kina vil ha 1000 atomstridshoder innen år 2030. En spiral av mistillit har ført verden inn i et nytt våpenkappløp.
Kronikken er skrevet Henrik Stålhane Hiim, førsteamanuensis, Institutt for forsvarsstudier og Halvor Kippe, sjefsforsker, Forsvarets forskningsinstitutt. Kronikken ble først publisert i Dagbladet 10. november 2021
I sommer gjorde forskere i USA en urovekkende oppdagelse. Ved å granske satellittbilder fant de tegn på at Kina er i ferd med å bygge hundrevis av siloer for interkontinentale missiler.
Kina har i dag et lite atomarsenal – omtrent 300 sammenliknet med 3750 i USA – men USAs forsvarsdepartement hevdet nylig at Kina ønsker å ha 1000 stridshoder innen 2030. Anslagene er usikre, og amerikanske myndigheter har overvurdert Kinas opprustning tidligere. Likevel er det liten tvil om at Kinas arsenal vokser, og at landet utvikler nye, avanserte våpentyper.
Kinas opprustning viser hvordan verden står overfor et våpenkappløp drevet av gjensidig mistillit. I USA frykter mange at opprustningen vil gi et mer aggressivt Kina. Sett med kinesiske øyne er nok opprustningen først og fremst drevet av sårbarhet. Kinas kjernevåpen har lenge vært sårbare for et amerikansk angrep.
Når rivaliseringen mellom Kina og USA blir stadig mer intens, er Kinas ledere trolig ikke villige til å leve med slik usikkerhet. Dynamikken mellom Kina og USA er med andre ord et typisk eksempel på et såkalt sikkerhetsdilemma: Det en part ser som forsøk på å forsvare seg, blir oppfattet som truende av motparten. Slik starter en spiral av opprustning.
USAs satsing på missilforsvar er en viktig kilde til sikkerhetsdilemmaet mellom Kina og USA. Missilforsvaret er foreløpig ikke i stand til å avskjære missiler med interkontinentale rekkevidder, og USA bedyrer at missilforsvarets oppgave er å forsvare seg mot angrep fra Nord-Korea og Iran. Men Kinas ledere stoler ikke på USAs forsikringer. De frykter at missilforsvaret i framtida vil sette USA i stand til å avskjære kinesiske atomvåpen.
Flere av våpnene Kina utvikler viser at uro for missilforsvar er med på å drive opprustningen. I sommer skal landet ha skutt opp en hypersonisk glidefarkost som gikk i lav bane rundt nesten hele jorda før det satte fart mot bakken. Hypersoniske glidefarkoster seiler i lave baner der de kan manøvrere med styreflater i atmosfæren.
De er vanskeligere å spore og avskjære for missilforsvarssystemer enn tradisjonelle stridshoder, som faller fritt i forutsigbare baner via verdensrommet. Å skyte våpenet opp i lav bane rundt jorda er en annen måte å overvinne missilforsvar på. USAs sensorer for å oppdage angrep er rettet nordover, så hvis atomvåpenet i stedet kommer sørfra – etter en omvei rundt jordkloden – blir det vanskelig å forsvare seg mot det
På samme måte er Kinas silobygging trolig først og fremst et tiltak for å sikre at landets atomstyrker kan overleve et amerikansk angrep. Et stort antall siloer er vanskelige å ødelegge, særlig hvis atomvåpnene settes i høyere beredskap og avfyres før angrepene rammer siloene. De nye siloene er dessuten så tallrike at det neppe vil bo missiler i alle sammen. Kan hende vil det koste USA flere kjernevåpen å ta ut alle siloene i et forkjøpsangrep enn antall kjernevåpen de vil klare å ødelegge i et angrep. I tillegg er siloene trolig mer robuste mot USAs konvensjonelle presisjonsvåpen.
Sikkerhetsdilemmaet bidrar til at flere land enn Kina ruster opp. De siste åra har Russland utviklet nye, avanserte våpen, blant annet et atomdrevet kryssermissil, en atomdrevet torpedo og en hypersonisk glidefarkost levert av et interkontinentalt, ballistisk missil. Slike våpen er velegnet til å overvinne missilforsvar. I likhet med ledelsen i Beijing frykter også Russlands ledere at missilforsvaret kan bli rettet mot dem. På samme måte som med Kina, har Russlands opprustning skapt uro i USA, og bidratt til eskalerende gjensidig mistillit.
For å stanse atomkappløpet trengs ny giv i internasjonal våpenkontroll. Foreløpig er det dessverre liten grunn til å være optimistisk. Kina ønsker seg etter alt å dømme – i likhet med Russland – begrensninger i USAs missilforsvar. USA har imidlertid så langt avvist begrensninger på det de oppfatter som et defensivt system. Sterk mistillit til amerikanske motiver i Kina gjør ikke situasjonen lettere.
Mange kinesere ser USAs ønske om våpenkontroll som en felle, der det egentlige målet er en avtale som sikrer USA en overlegen posisjon. Derfor er det særlig liten grunn til optimisme når det gjelder mulighetene for å få Kina med på forpliktende nedrustning.
Det er lite som tyder på at det nye våpenkappløpet lar seg stanse med det første. Det kan få svært uheldige konsekvenser. Flere av de nye våpnene kan virke destabiliserende. Dersom Kina for eksempel setter sine nye, silobaserte kjernevåpen i høy beredskap, øker faren for misforståelser og uhell.
Hvis kappløpet får fortsette, kan faren for at atomvåpen blir tatt i bruk øke. I mellomtida skyter atommaktenes forsvarsbudsjetter i været, nærmest i takt med de nye, eksotiske dommedagsvåpnene.
For å stanse denne høyrisikable og kostbare rustningskarusellen må atomstatene bryte ut av sikkerhetsdilemmaet, og utvikle en sterkere forståelse for hvordan deres handlinger kan oppfattes som truende av motparten.
Kronikken er skrevet Henrik Stålhane Hiim, førsteamanuensis, Institutt for forsvarsstudier og Halvor Kippe, sjefsforsker, Forsvarets forskningsinstitutt. Kronikken ble først publisert i Dagbladet 10. november 2021
