I glassblokkene på Haukeland skal palliativ avdeling flyttes til en mindre avdeling. Ti pasientrom tildeles KK. Palliativ avdeling skal inn i Kreftklinikken i Marie Joys hus, som mister åtte sengeplasser. Det rammer alle kreftpasienter.
Jeg har hatt mer enn 30 dager innlagt som kreftpasient, uten immunforsvar, med farlige bakterier og infeksjon i tarmen som kunne tatt livet av meg og andre pasienter.
På kreftavdelingen er det allerede fullt. Der må de presse pasienter sammen på rommene, du kan bli liggende i gangen på pasientrommet og på rom med en som har dråpesmitte/kontaktsmitte som kan drepe deg.
Verdighet
Det har også med verdighet å gjøre, når man har oppkast, smerter og en tarm helt uten kontroll.
Jeg prøver å forklare hva det betyr at de flytter palliativ avdeling.
Ikke i et system. Ikke i budsjettet. Men for meg. For det handler ikke om «kapasitet» Det handler om hvordan jeg skal dø.
Jeg lever med uhelbredelig kreft. Det har jeg gjort i syv år. I syv år har jeg kjent at kroppen sakte forandrer seg og visst at det ikke kommer til å gå over.
Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er redd for hvordan. Skal jeg dø alene på en gang? Fordi livet til en i sluttfasen veier mindre enn livet som akkurat har begynt?
Har jeg nå dårlig tid? Må jeg håpe at jeg dør før tilbudet forsvinner?
Noen tror døden er stille. At man sovner fredelig, umerkelig og uten frykt.
Det er en vakker løgn.
Kreft er brutalt
Kreft er ikke stille. Den gnager, spiser bein, hjerne, muskler og vev. Den spiser hele livet. Når behandlingen stoppes, slippes den løs. Som det grusomme monsteret den er.
Det er ikke som på TV. Det kan være brutalt. Så brutalt at tanken på å slippe kan føles som en lettelse
Jeg har sett døden som pårørende, som venn og som pasient. Angsten. Jeg har hørt lydene. Sett smerten som ikke slipper taket.
Les også: Få hjelp til å sortere tankene dine
Jeg bærer det med meg. Jeg vet hvordan jeg ikke ønsker at den skal være.
Midt i alt dette har det vært en trøst at når det er min tur så finnes det et sted som tar imot meg. Som tar vare på meg og mine. Ikke en gang. Ikke et travelt rom. Ikke en kropp som må vente. Men et sted hvor noen ser meg. Ser mine. Kan lindre. Som er trygge når vi alle er livredd.
Et trygt sted
Hvor noen som kan gjøre det verdig, blir hos meg og kan holde hånden min når jeg redd, men ikke kan vise det til mine kjære. Noen som kan hjelpe med en bedre død.
Palliativ avdeling er det stedet. Der døden ikke blir overlatt til tilfeldigheter. Der den ikke blir ensom når beskjeden kommer: «Det er ikke mer vi kan gjøre.»
Da har det alltid vært et sted å komme til. Et sted som er Nangijala – ikke som eventyr, men som trygghet. Et sted med mennesker som kan dette. Som ser deg. Som ikke lar deg dø alene.
Ønsker ikke ligge på gangen
Ingen ønsker å dø i smerte. Ingen ønsker å bli liggende på en gang. Ingen ønsker å være en uten plass.
Det handler ikke bare om pasienten. Det handler om de pårørende, om barna, om de som skal leve videre med minnene fra de siste dagene. Hvilke bilder skal de sitte igjen med?
Har jeg nå dårlig tid? Må jeg håpe at jeg dør før tilbudet forsvinner? Er det der vi er på vei?
Jeg kjenner at det gjør noe med meg å skrive dette. For plutselig er ikke døden langt unna. Den har fått en form. Og den formen er ikke verdig. Jeg lever fortsatt, jeg kjemper for å overleve.
Men for første gang kjenner jeg på noe nytt: En uro for om jeg rekker frem til tryggheten før den blir borte.
For det jeg egentlig spør om, er ikke om jeg skal dø. Men om jeg får lov til å gjøre det som et menneske.
Kontaktperson:
Solveig Brekke Weltzien, Kommunikasjonsansvarlig
M: +47 990 23 037
