Verden står midt i tidenes største bistandskrise. USA har kuttet 83 prosent av sine bistandsavtaler. Storbritannia, Tyskland og Frankrike har fulgt etter. Og Norge, landet som liker å kalle seg en humanitær stormakt, har i praksis kuttet den humanitære bistanden med 15 prosent.
Hva er konsekvensene av disse kuttene og hvilke argumenter kan du bruke i møte med folk som mener at bistand “ikke er vårt ansvar”?
Nigeria: Et eksempel på hva kuttene gjør
Nigeria er Afrikas mest folkerike land og en av kontinentets viktigste regionale aktører. Det er også et land med alvorlige sikkerhetsutfordringer: væpnet opprør i nord, vold mellom militante grupper, og millioner av mennesker som er avhengige av humanitær støtte for å overleve.
Nå har Nigeria opplevd et fall i bistand på over 40 prosent, og hele 60 prosent av finansieringen til den humanitære krisen i Nord-Nigeria er borte.
Der bistand tidligere har finansiert utdanning, helsetjenester og lokale fredsprosjekter, legges nå stadig flere programmer ned. I et land med dype strukturelle problemer og vedvarende konflikter er dette særlig alvorlig. Det er nettopp disse programmene som holder konflikter i sjakk gjennom tilbud om utdanning, sysselsetting og fremtidshåp. Uten dem synker mulighetene for et godt liv, og appellen ved å slutte seg til væpnede grupper som Boko Haram øker. Væpnede grupper fyller tomrommet bistandskuttene etterlater, et mønster som gjentar seg i store deler av Afrika, der flertallet av de hardest rammede bistandsmottakerne befinner seg.
Konsekvensene lar ikke vente på seg. Ny data viser at voldsnivået i en rekke bistandsavhengige land har økt markant etter kuttene, i noen tilfeller med opptil 20 prosent. Det korte tidsspennet gjør det vanskelig å utelukke andre variabler, men det er godt grunnlag for å anta at kuttene forklarer en betydelig del av økningen. Totalt er det anslått at 30 millioner mennesker vil dø innen 2030 som følge av kuttene, blant annet på grunn økte konflikter.
Bistandsdebatten i Norge
Samtidig som de fatale konsekvensene ved bistandskuttene blir tydelige har debatten her hjemme rundt vår egen bistand tilspisset seg. Flere tar til orde for at bistandspengene er bortkastet, ofte med argumentet “det er ikke vårt ansvar” eller “hva tjener vi på det?”. Avsløringer som bevilgning av 130 millioner kroner i bistandspenger til Terje Rød-Larsens IPI bygger opp under dette narrativet.
Som svar på presset har Åsmund Aukrust og Utenriksdepartementet lansert Prosjekt Vendepunkt, med mål om å reformere og effektivisere norsk bistand. Det er et godt initiativ, men det er også en åpning for å kutte støtten til de mest utsatte områdene, som Nigeria, under dekke av «effektivisering». Uthuling av bistandsbudsjettet, der pengene heller går til mellominntektsland(se bildet), klimafinansiering eller flyktningrelaterte kostnader, er en politisk lettvint løsning hvor man kan opprettholde fasaden av å være “en av de gode” utad, samtidig som man unngår misnøye fra skeptiske velgere hjemme.
I Changemaker mener vi at bistand i bunn og grunn handler om moralsk ansvar. Vi har nådd vårt velstandsnivå delvis på bekostning av det globale sør, og vi tjener fortsatt enorme summer på oljeproduksjon, mens konsekvensene av utslippene rammer hardest de som allerede har minst.
Men vi anerkjenner at ikke alle deler dette synet. Og vår oppgave er ikke å gi moralsk opplæring til meningsmotstandere – det er å bidra til å endre systemene som skaper urettferdighet. Der er bistand et utmerket verktøy, og egennytte argumenter kan være effektive for mange for å oppnå sterk støtte til det.
Så her er noen argumenter til deg hvis du havner i en dialog med noen som spør «hva tjener vi på det?»:
- Den samfunnsøkonomiske gevinsten er enorm
- Investering i mennesker lønner seg. WHO anslår at hver dollar investert i helse gir 35 dollar i samfunnsøkonomisk gevinst. Etter hvert går disse pengene inn i verdensøkonomien igjen og skaper økt velstand for alle.
- Stabilitet gir markedsmuligheter
- Norge er en handelsnasjon. I 2023 solgte vi tørrfisk til Nigeria for 335 millioner kroner. Det er mer enn den totale norske bistanden til landet (260 mill.). Da Equinor solgte seg ut av Nigeria etter 30 år, ga det den norske staten en gevinst på ca. 8 milliarder kroner. Det er 40 ganger mer enn vi gir i årlig bistand til landet. Uten stabilitet forsvinner disse markedene og investeringsmulighetene.
- Forebygging av flukt
- Selv om årsakene til migrasjon er sammensatte, bidrar bistand til å skape utdanning, trygghet og håp lokalt. Uten denne støtten vil langt flere tvinges ut på den livsfarlige reisen over Middelhavet fra land som Nigeria, Sudan og Etiopia.
- Sikkerhetspolitisk investering
- Bistand til konfliktutsatte land er en investering i fred, og dermed i en verden hvor behovet for store forsvarsbudsjetter er mindre. Tenk på hvor mange liv og ressurser som kunne vært spart om man hadde forhindret fremveksten av terrorgrupper som Boko Haram, IS og Al-Qaida, fremfor å føre «krigen mot terror» som direkte har kostet 900,000 menneskeliv og kostet USA 85,000 milliarder kroner.
Changemaker jobber tett på Utenriksdepartementets arbeid med Prosjekt Vendepunkt, og kjemper for at bistandsreformen ikke skal bli et skalkeskjul for å trekke seg ut av de vanskeligste områdene.
Vi ønsker blant annet at Norge skal:
- Stoppe uthulingen av bistandsbudsjettet
- Støtten til Ukraina er riktig og viktig, men den må komme som tilleggsbevilgninger, ikke på bekostning av verdens fattigste. Det er på sin plass når vi har fått 3000 milliarder i ekstraordinære petroleumsinntekter som følge av krigen i Ukraina.
- Prioritere de mest sårbare
- Lavinntektsland og konfliktrammede områder må igjen stå i sentrum for norsk bistand.
- Tette gapet i FN
- Norge må styrke kjernestøtten til FN og humanitære organisasjoner for å hindre kollaps i det internasjonale hjelpesystemet.
Kontaktperson:
Erling Gjerde Førland, Kommunikasjonsrådgiver
M: +47 954 40 069
Link til bilde. Foto: Ragnhild Bergsli
