Et opprop fra Senior Norge
Senior Norge reiser spørsmål om vi eldre faktisk lever i et inkluderende samfunn? Det føles i alle fall ikke alltid slik når eldreombudet avvikles, sykehjemsplasser legges ned, forebyggende aldersrelaterte tjenester fjernes. Likevel skal vi fortsatt bo hjemme – gjerne til vår død.
Unge politikere forteller oss at vi må ta større ansvar for tidlig valg av aldersvennlig boliger samtidig som de unnlater å bygge parkeringsplasser. Nå står postombæringen for tur. Levering en gang i uken og du må hente brevet på et såkalt leveringspunkt (ref. Postutvalget). Det vi eldre sitter igjen med er såkalt «aldersvennlighet».
Et smil, et hyggelig ord koster som kjent ikke stort, men skal vi virkelig skyves ned til et lavere helse- og omsorgsnivå? La oss i det minste beholde det vi har i dag!
Kommunene og jeg som gammel er i utakt
Jeg er ikke redd for å dø. I dag har jeg min gode familie, en innholdsrik hverdag og trygge venner. Jeg har tilsynelatende meget god helse, men jeg er blitt alene. Mine bekymringer nå ligger i den dagen jeg møter «veggen» og hvordan det vil skje. Uhelbredelig dødelig sykdom som spiser meg langsomt opp, demens, Alzheimer eller kols? Hjerneslag? Immobilitet? En ting er sikkert, noe av dette kommer til å skje. Det skjer oss alle!
I dagens samfunn har jeg latt meg engasjere i arbeidet med å påvirke den enkelte av oss og ikke minst våre politikere til å ta denne avsluttende delen av et langt liv på alvor. Innlevelse og tanker om at dette – ikke bare kan – men det vil skje meg, eksisterer nærmest ikke blant friske oppgående og aktive mennesker. Lokalpolitikere kan dermed følelsesløst føre resonnementer som at «nærliggende kommuner har kortere oppholdstid ved sine institusjoner enn i vår kommune. Dette gir oss et handlingsrom for å redusere vår kapasitet på sykehjemsplasser». Tygg litt på den.
Verdig alderdom er ikke en selvfølge
Stadig får vi høre at vi vil leve lengre og er friskere. Det er korrekt, men livets avslutning endrer seg IKKE. Det er denne delen vi gamle ber om blir tilrettelagt på en god og trygg måte med en verdig livsavslutning. Dette lar seg vanskelig gjøre i eget hjem med mindre du har oppofrende pårørende. Markedsøkonomien råder og man leter febrilsk etter stadig mer økonomiske «rimelige» gode løsninger for vår eldreomsorg. Eldreomsorgen kan som kjent vanskelig bli en bærekraftig aktivitet som skaper vekst!
Velferdsteknologi med automatiserte sykehjemstjenester i hjemmet er den nærmeste «velsignede» løsningen. Teknisk overvåkning av de gamle med tverrfaglige team i utrykning ved behov er antakelig det laveste omsorgsnivået – og kanskje også det eneste tilgjengelige når vi i de store årskullene en dag skal ta farvel.
Den demografiske utviklingen er ingen eldrebølge. Det er en vedvarende utvikling som også treffer dere som i dag er i 50-årene. Det som legges ned av helse og omsorgsplasser i dag, lar seg aldri gjenvinne til kommende generasjoner! Likevel avvikles stadig flere sykehjemsplasser. Det skjer endog før de økende behovene er der, det gir grunn til alvorlig bekymring.
Festtaler om inkluderende samfunn med fargerike faner og flagg garanterer slettes ikke inkludering. Det kan lett bli ekskluderende hva angår oss gamle. Mange eksempler viser dette og listen er lang! Vi gamle skal blant annet gjemmes bort i hjemmet, forvirret og redde med fulle bleier og i verste fall uten evner til å finne frem til toalett og bad. Det er nedverdigende og utrygt.
Et skremmende scenario
Vi overvåkes av kameraer. Sensorer forteller om vi rører på oss. Fremmede stemmer forteller oss om tabletter som skal tas en halvtime før maten, under måltidet og etter maten. Finner vi den åpne, lille skuffen hvor vi forsøker få tak i de små pillene med følelsesløse fingre – og de detter på gulvet – hva da? Vi når dem aldri der nede. Når hjemmetjenestene omsider kommer, går gulvtablettene høyst sannsynlig i toalettet.
Det beste vi kan håpe på, er besøk tre ganger for dagen av fremmede mennesker som forhører seg om hvordan vi har det i dag og som i neste nå må haste videre uten å vente på svar. Det er stadig mørkt, du faller, du roper på mor. Ingen hører deg der og da. Du er alene. Kameraet i hjørne ser deg imidlertid og kommandosentralen sender deg hjelp – når de kan og det er din tur! Jeg kunne fortsette – men vi er kommet langt nok i beskrivelsene i hva vi har i vente med de kommende helse og omsorgstjenestene tilrettelagt av dagens politikere.
Gir dette deg – oss – en verdig alderdom?
Det er på tide at vi eldre nå sier ifra. Nok er nok. Aktiv dødshjelp må ikke få bli den foretrukne løsningen med begrunnelsen; «men det er jo det de vil». Vi ønsker sykehjemsplasser når vi trenger dem! Stopp avviklingen av våre sykehjemsplasser.
Dette er hva vi i Senior Norge gjerne slåss for!
Forfatter: styreleder Jon Rogstad
Redaktør: daglig leder Siri M L Joli
