Norske myndigheter bør forberede seg på en ny virkelighet i nordområdene, mener forsker Marius Nyquist Pedersen.
Han står bak forskningsrapporten «Et varmere Arktis i en kald krig.». Den gir innblikk i sikkerhetssituasjonen i et viktig område for Norge, og hvordan det kan utvikle seg.
– Klimaendringer er en utfordring på mange områder. Men det er begrenset forskning på hvordan endringene påvirker sikkerheten vår. Vi ville se på dette spørsmålet fra et norsk perspektiv, sier Pedersen.
Et varmere Arktis i en kald krig – klimaendringenes sikkerhetspolitiske konsekvenser i Arktis
Konsekvenser for Norge
I arbeidet med rapporten har Pedersen sett på ulike staters arktiske strategier, og på trender i internasjonal politikk. Så har han analysert hvordan disse trendene og strategiene kan bli påvirket av klimaendringer. Tredje trinn har vært å vurdere hvilke konsekvenser dette kan få for Norge.
Rapporten er i utgangspunktet rettet mot ansatte i Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og Forsvaret, men Pedersen mener den er nyttig lesning for alle som er generelt interessert i politikk, sikkerhet eller klima.
Den arktiske fredsbobla slår sprekker
Gjennom tiårene med kald krig var Arktis på mange måter et storpolitisk annerledesland som ble beskyttet fra spenninger, forteller Pedersen.
– Det har vært et godt samarbeid, tross varierende spenningsnivå mellom stormakter globalt. Dette har forandret seg etter Ukraina-krigen. Vi har for eksempel sluttet å samarbeide med Russland gjennom Arktisk råd. Dermed har vi mistet et viktig diplomatisk forum for å hold konfliktnivået nede. Det er radiostillhet.
– Når vi slutter å snakke sammen og samarbeide, innebærer det en risiko for flere misforståelser og flere konflikter, påpeker Pedersen.
Vi må endre måten vi tenker sikkerhet
Kamp om ressurser
Etter hvert som flere ressurser og handelsruter blir tilgjengelige, vil den globale stormaktsrivaliseringen i større grad nå frem til Arktis, mener Pedersen.
Varmere hav kan gjøre at nye fiskearter migrerer til nye steder. Det er også mye snakk om å utnytte mineraler på havbunnen. Med mer aktivitet, vil konfliktrisikoen øke.
– Vi må regne med at flere stormakter vil være til stede i Arktis. De har ofte et anspent forhold til hverandre. Samtidig ser vi at det diplomatiske og politiske samarbeidet i Arktis er svekket. Hvis alle fisker på samme sted, uten at det ligger konvensjoner eller avtaler i bunn, kan det bli konflikter knyttet til hvem som skal ha tilgang.
FFIs prosjekt «Klima og sikkerhet»
Forsvaret og totalforsvaret må gjennom en rekke tilpasninger og tiltak som en følge av pågående og kommende klimaendringer.
FFI har et har samlet fagfolk fra mange ulike fagområder for å se på operasjoner, ny teknologi og sikkerhetspolitisk i lys av klimaendringene.
Prosjektet varer i første omgang fra 2022-2024.
Prosjektet skal:
- Undersøke klimaendringers betydning for nasjonal sikkerhet
- Undersøke energiomstillingens betydning for forsvaret, men vekt på selvforsynte og klimanøytrale nødstrømsystemer
- Vurdere dagens operasjonskonsepter i lys av klimaendringer og -tilpasninger
- Se på internasjonalt samarbeid for å styrke forsvarssektorens klimatilpasning
Uenighet om bærekraft i nord
Pedersen peker på at ulike nasjoner har ulike mål og ambisjoner i den arktiske sonen. Det kan være grobunn for konflikter.
– Mange stater er enige om å styrke bærekraftig utvikling og miljø. Russland virker mer opptatt av å utnytte ressurser. De kontrollerer nær halvparten av kystlinjen som omringer Arktis. Når en så stor arktisk aktør ikke prioriterer bærekraft og klima, vil det skade bærekraftig utvikling i regionen. Det kan få globale konsekvenser, påpeker Pedersen.
Nordøstpassasjen
Skipstrafikk i Nordøstpassasjen er i seg selv en mulig kime til konflikt. Havrettskommisjonen gir Russland utvidede fullmakter over havområdene nord for Sibir, så lenge områdene er dekket av is mesteparten av året.
– I dag krever Russland at skip som seiler i passasjen må betale toll og ha russisk los. Russland vil kontrollere hvem som seiler i passasjen. Det vil bli et betent tema framover, sier Pedersen.
Isen er selve forutsetningen for de utvidede russiske fullmaktene. Mange vestlige land vil se hele passasjen som internasjonalt farvann etter hvert som isen forsvinner. Er Russland villige til å gi opp sine fullmakter? Hvor langt er aktørene villige til å gå for å få det som de vil?
– Russland har nok sett på isen som en beskyttende barriere. Spørsmålet er hvordan de vil håndtere situasjonen der hvis det blir lettere å seile over Nordpolen?
Svalbard blir en nøtt
En annen kilde til konflikt er Norges tolkning av Svalbardtraktaten og fiskerettigheter i havet rundt øygruppen. (se faktaboks).
Norge hevder de har rett til å forvalte fisket i området. Mange land er uenige i dette. Hva skjer hvis flere land krever å utnytte fiskeressursene her?
Fiskevernsonen ved Svalbard
Fiskevernsonen ved Svalbard er en sone på 200 nautiske mil rundt Svalbard der Norge hevder retten til å regulere fisket for å bevare fiskeressursene.
Svalbardtraktaten slår fast at alle lands borgere har lik rett til fiske og fangst på Svalbard. Norske myndigheter tolker traktaten slik at den bare gjelder på land og i Svalbards territorialfarvann, dvs. ut til 12 nautiske mil fra grunnlinjene.
Flere stater bestrider denne tolkningen, og for ikke å provosere andre land som kunne hatt økonomiske interesser i sonen, har norske myndigheter bestemt at fiskevernsonen ikke skal gjelde andre ressurser enn fisk, og at det ikke skal diskrimineres med hensyn til nasjonalitet når det gjelder fiskerettigheter.
Tildelinga av fiskekvoter har vært praktisert slik at land som historisk har fisket rundt Svalbard, har forrang.
Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Fiskevernsonen_ved_Svalbard
Klimaendringer kan gå ut over alliert støtte
Selv om stormaktene framover vil bli mer opptatt av Arktis, mener Pedersen at klimaendringene kan føre til redusert Nato-støtte til Norge.
– Klimaendringer treffer hele verden. Det skjer med ulike intensitet og det er mange tidslinjer. Utviklingen vil føre til nye sikkerhetsutfordringer for våre allierte. Vi kan få store migrasjonsstrømmer. Konflikter kan forsterkes. Nye konflikter kan oppstå langs Natos yttergrenser. Ressurser som ellers kunne gått til alliert støtte i nord vil kanskje være bundet opp i andre konflikter, sier Pedersen.
Kina – en «nær Arktisk nasjon»
Rapporten peker på Kina som en joker i nord.
– Kina og Russland mener dagens verdensorden tjener vestlige interesser. De ønsker en revisjon, vekk fra en bipolar verden med USA på topp, til en multipolar verdensorden med flere supermakter, sier Pedersen.
Det manifesterer seg i hvordan de opptrer internasjonalt, blant annet gjennom massive investeringer i handelsruter og infrastruktur.
– Kinas interesse i Arktis i dag er først og fremst handelsruta. Den kutter seilingstiden drastisk. Men Kina ønsker å være en større internasjonal spiller. Når ressurstilgangen i Arktis blir større og farvannene lettere tilgjengelige, skal vi ikke se bort fra at Kina vil bli mer synlige. De definerer seg selv som en nær-arktisk stat, og er allerede til stede med forskningsstasjoner og isbrytere.
Hvis maktgapet mellom USA og Kina blir mindre, kan det øke Kinas vilje til å utfordre status quo og gjelden lover og normer for aktivitet i Arktis, mener Pedersen.
– Mineraler er viktige i det grønne skiftet. Kina er en maktfaktor blant annet på grunn av mineralressursene de har. Hvis vesten utvinner de samme ressursene og mineralene andre steder, for eksempel i Arktis, kan Kina se det som en trussel. Kanskje vil de kreve tilgang til mineralressursene i Arktis selv?
Hva bør Norge gjøre?
Pedersen mener norske myndigheter bør se på klimaendringer som en trussel i seg selv, ikke kun en trusselmultiplikator.
– Tradisjonell sikkerhetstenkning tilsier at noe ikke er en trussel hvis det ikke kan føre til konflikt. Det blir for snevert når det gjelder klimaspørsmålet. Vi må endre måten vi tenker sikkerhet. Klima er ikke bare en faktor på siden, men en trussel i seg selv. USA, Storbritannia og Tyskland tenker allerede på denne måten.
Vi må også forberede oss på større interesse for Arktis og større tilstedeværelse fra stormakter.
Stormakter og nye aktører kommer ikke til Arktis med den hensikt å skape krig eller konflikt. De kommer for å fiske, beskytte sine skip og utvinne ressurser. Med dagens politiske klima er det ikke sikkert det ikke finnes noen gode traktater eller avtaler i bunnen som regulerer denne aktiviteten. Fravær av regler vil øke faren for konflikter, sier Pedersen.
– 28. juni 1914 var det «ingen» som trodde at et attentat skulle lede til krig i hele Europa. Verden i 1914 var mer globalisert enn noen gang tidligere. Det hadde vært fred i 50 år. Det tok bare en måned før alt var snudd på hodet. Jeg sier ikke at tredje verdenskrig vil starte i Arktis. Men økt aktivitet, mindre samarbeid og mer spenning i bunn, kan lede til utilsiktede hendelser i området. Den type usikkerhet er en risiko for Norge, fordi området grenser til oss.
Av Espen Hofoss
