Ingen bedrift er plettfri, og det er greit. Men virksomhetene må være åpne om sine utfordringer og sette inn treffsikre tiltak, skriver Simen Høy Dypvik, Marthe Kielland Røssaak og Heidi Furustøl.
Innen 30. juni er nesten 9.000 norske virksomheter pålagt å rapportere på sine aktsomhetsvurderinger etter åpenhetsloven. Det betyr at virksomhetene skal være åpne om hva de har gjort (eller ikke gjort) for å stanse, forebygge eller begrense negativ påvirkning på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i egen virksomhet, i leverandørkjeden og hos forretningsforbindelser. Det er en god munnfull, og vi mistenker at mange på langt nær er klare. En undersøkelse fra 2020 fra OECDs nasjonale kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv viste svært lav kjennskap hos bedrifter om OECDs retningslinjer og aktsomhetsvurderinger. Dette er kjernen av åpenhetsloven, og i Etikkinformasjonsutvalgets lovforslag hvor daglig leder var medlem. Vi frykter at årets juni-undersøkelse vil vise samme dårlige resultat.
Alle virksomheter har risiko for negativ påvirkning på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Det er en utbredt misforståelse at virksomhetene skal være åpne om all risiko her hjemme eller ute i de globale leverandørkjedene. Likevel ser det ut til at virksomheter reduserer etterlevelse av åpenhetslovens krav til en sjekkliste med mål om å renvaske seg selv. Av frykt for selvinkriminering rådes mange til å gjøre redegjørelsen så kort som mulig. Disse virksomhetene har ikke forstått kjernen i loven, nemlig at den forutsetter en systematisk og risikobasert tilnærming der det er vesentlig risiko – salient issues – og skader som virksomhetene skal opplyse om. Med lovpålagte aktsomhetsvurderinger flyttes fokuset vekk fra «name and shame» til «know and show». Dette er helt sentralt i åpenhetsloven og det internasjonale rammeverket: virksomhetene skal tilegne seg tilstrekkelig kunnskap om sin negative påvirkning på mennesker, samfunn og miljø, og de skal være transparente om hvordan de stanser, forebygger eller reduserer den.
«Likevel ser det ut til at virksomheter reduserer etterlevelse av åpenhetslovens krav til en sjekkliste med mål om å renvaske seg selv»
Vi får mange spørsmål fra virksomheter om hvordan de skal utføre og redegjøre for aktsomhetsvurderinger. Sammen med våre medlemmer stikker vi nå hodet frem og har samlet god praksis i vår gratis veilednings-rapport «Åpenhet om ansvar» som forhåpentligvis kan vise vei for andre. Selv om de utvalgte eksemplene i rapporten viser god praksis, betyr ikke det nødvendigvis at virksomhetens redegjørelse i sin helhet holder samme høye nivå. Og det er Forbrukertilsynet som avgjør om en redegjørelse er god nok i henhold til åpenhetsloven.
Som ledende fagmiljø i over 20 år mener vi at gode aktsomhetsvurderinger ofte vil inneholde en kombinasjon av disse tre:
Samarbeid i leverandørkjeden er helt avgjørende. Virksomhetene må akseptere at utfordringene er store og at ansvaret ikke kan flyttes nedover i leverandørkjeden. Hvis en leverandør garanterer for at virksomhetens Code of Conduct er oppfylt til punkt og prikke, er dette mest sannsynlig for godt til å være sant. I stedet for stilltiende aksept er det her dialogen med leverandøren må starte. Hvilke rutiner og kompetanse har leverandøren? Hvordan kan virksomheten og leverandøren sammen skape forbedringer og helst sammen med bransje- og flerpartssamarbeid, da komplekse utfordringer i leverandørkjeden sjelden kan løses av den enkelte bedrift alene.
«Hvis en leverandør garanterer for at virksomhetens Code of Conduct er oppfylt til punkt og prikke, er dette mest sannsynlig for godt til å være sant»
Villighet til å endre på «business as usual». Aktsomhetsvurderingen kan også by på selvransakelse som viser at egen praksis må endres. Kanskje må visse produkter byttes ut med andre, eller at den 50 år gamle forretningsmodellen fornyes til en mer ansvarlig måte å handle på. Ansvarlig innkjøpspraksis er et nøkkelord her.
Åpenhet om utfordringer. Det er nytt for mange virksomheter å være åpen om det som er vanskelig. Likevel er det allment kjent at ved å delta i globale leverandørkjeder, eksempelvis gjennom handel av solceller, kakao eller bomull er det høy risiko for barnearbeid eller tvangsarbeid. Uansett hvor mye virksomheten jobber med aktsomhetsvurderinger, vil ikke risikoen kunne reduseres til null, men risikoen og faktiske skader kan reduseres betraktelig. Å være god på aktsomhetsvurderinger betyr ikke at en virksomhet ikke har negativ påvirkning, men at virksomheten er åpen og ærlig om utfordringer, og jobber for å håndtere dette på best mulig måte i samråd med sine interessenter.
«Uansett hvor mye virksomheten jobber med aktsomhetsvurderinger, vil ikke risikoen kunne reduseres til null»
Heidi Furustøl, daglig leder Etisk handel Norge
Simen Høy Dypvik seniorrådgiver
Marthe Kielland Røssaak, seniorrådgiver
