Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) mener at regelverket må endres for å sikre en grense for hvor lenge et menneske kan leve rettighetsløs i Norge.
I Norge finnes det en gruppe mennesker som har hatt livet på vent i 20 år uten muligheten til å verken jobbe, gå på skole, skaffe seg bolig eller motta ordinære helsetjenester. De anser det selv som for risikabelt eller vanskelig å returnere til hjemlandet, men de får heller ikke oppholdstillatelse i Norge. Samtidig er det av ulike årsaker vanskelig å tvangsreturnere dem.
Hvorfor de blir værende
NOAS møter mange asylsøkere som har fått avslag på asylsøknaden. Hver av dem har sin historie og sine personlige grunner til at de ikke returnerer frivillig til hjemlandet. Likevel har de noen fellestrekk. De aller fleste kommer fra krigsherjede land eller fra regimer hvor menneskerettigheter i liten grad respekteres. Noen få av dem er også statsløse og ikke anerkjent som borger i noe land.
Mange av dem som NOAS er i kontakt med mener at de ikke har fått korrekt behandling av asylsøknaden sin. De opplever at utlendingsforvaltningen har undervurdert risikoen ved retur eller ikke trodd på deres forklaring om hvorfor de trenger beskyttelse. Over halvparten av personene som NOAS bistår får saken sin omgjort. Det bekrefter nettopp at staten begår urovekkende mange feil i asylsaker og at mange ikke får den beskyttelsen de trenger og rettmessig krav på.
Et uriktig vedtak på asylsøknaden er svært ødeleggende for denne gruppen mennesker. Ofte kan det bety at de står ovenfor det umulige valget mellom å returnere til farene de fluktet fra eller leve uten helt grunnleggende rettigheter i Norge.
Hvordan lever de
De siste 20 årene har norske myndigheter strammet inn gjentatte ganger i forsøk på at disse menneskene skal velge å returnere til hjemlandet. Lengeværende asylsøkere har ikke rettigheter til å verken arbeide, gå på skole, studere eller motta ordinær helsehjelp. De kan heller ikke gifte seg eller få familiegjenforening.
Denne gruppen mennesker lever på et eksistensminimum uten grunnleggende basisbehov som tilstrekkelig med mat. I en undersøkelse foretatt av OsloMet fremkommer det at nesten halvparten av asylsøkere i norske mottak opplever sult.
Likevel har tallene på de frivillige returene vært nærmest upåvirket av innstramningene. Ureturnerbare asylsøkere velger heller å bo på asylmottak eller på privatadresser i Norge i årevis uten grunnleggende rettigheter, enn å returnere til forholdene i hjemlandet. Det viser at myndighetenes strategi ikke har ønsket effekt.
Det må gå en grense
Uavhengig av om vedtaket var rett eller galt da det ble fattet, må det være en grense for hvor lenge et menneske kan leve som ikke-eksisterende på den måten i Norge. Vi kan ikke tillate at menneskeliv går til grunne i landet vårt.
Samtidig er viktig å presisere at NOAS ikke mener at alle asylsøkere skal få bli i Norge. Tvert om mener vi at det er viktig med rask retur for dem som ikke har et reelt beskyttelsesbehov. Men her er det snakk om en liten gruppe mennesker som norske myndigheter ikke har lyktes i å tvangsreturnere til tross for at vi har noen av de beste ordningene i verden både når det gjelder assisterte returer og tvangsreturer.
Allerede i 2003 prøvde UDI i samarbeid med Norsk senter for menneskerettigheter å finne en løsning for denne gruppen. Da var forslaget at opphold skal innvilges fem år etter endelig avslag dersom det ikke er tvil om identitet, og etter åtte år ved tvil. UDI pekte på at måten Norge behandler lengeværende asylsøkere utfordrer våre forpliktelser i henhold til den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen og «respekt for den enkeltes menneskeverd».
Det har nå gått 18 år siden forslaget ble fremmet og flere av de samme menneskene befinner seg fortsatt i den samme forferdelige livssituasjon. Det er nå på høy tid at det kommer en løsning som faktisk løser situasjonen.
Den tidligere regjeringen gjorde et forsøk. Men som NOAS advarte om og som det konkrete utfallet av engangsløsningen nå viser, omfatter den dessverre altfor få og stiller urimelige krav som de færreste klarer å oppfylle. Tall fra UNE viser at kun 33 av sakene som hittil er behandlet oppfyller vilkårene.
En ny løsning er gjennomførbart og det handler om vår anstendighet
Det som skiller Norge fra flere andre land i Europa er at det befinner seg svært få lengeværende asylsøkere i landet med endelig avslag. I følge tall fra UDI er det registrert under 300 personer med utreiseplikt som har bodd på mottak i over 10 år.
Når det i dag kommer et historisk lavt antall asylsøkere til Norge, burde vi kunne gi denne lille gruppen mennesker muligheten til å få et verdig liv i Norge. Disse utgjør ikke en dråpe i havet en gang. Det er snakk om så få mennesker at Norge ikke fortjener våres internasjonale rykte som fanebærere av menneskerettighetene om vi ikke evner å ta hånd om dem.
NOAS mener derfor at regjeringen både bør innføre en bredere engangsløsning for å rydde opp i situasjonen som har oppstått og en varig løsning som i større grad beskytter enkeltindivider og sørger for at vi ivaretar våre menneskerettslige forpliktelser.
Engangsløsningen må komme på plass så fort som overhodet mulig og den bør utvides slik at asylsøkere som har vært her i mer enn ti år uavhengig av alder, endelig blir gitt en tillatelse.
Lengeværende asylsøkere er en sammensatt gruppe, og det er derfor ikke gitt at alle skal få opphold i Norge. Dette kan likevel ikke stå i veien for å finne gode og verdige løsninger som sørger for at mennesker som befinner seg midt i blant oss behandles i tråd med menneskerettighetene.
