Den kommunale boligsektoren kunne spasert foran og redusert husleiene i en grad som påvirket den generelle prisveksten med et tilstrekkelig antall boliger. Istedenfor halser kommunen etter kapitalen med en forsinket markedsleie og almisser til beboerne, skriver Mari Løken i Leieboerforeningen

Det er mer effektivt å bremse prisutviklingen i leiesektoren enn å sette inn korrigerende tiltak som økt bostøtte i et forsøk på å stabilisere systemet, skriver Mari Løken i dette debattinnlegget som ble publisert i Klassekampen 5. august.

I Klassekampen tirsdag 2 august kan vi lese at leieprisene i Oslo har skutt i været de siste årene, og at grunnet prinsippet om gjengs leie i kommunal boligsektor i Oslo så følger kostnadene for kommunale leiligheter etter.

Gjengs leie (som ikke er like jovialt som det kanskje kan høres ut som) er en slags forsinket markedsleie. SSB definerer på sine nettsider gjengs leie som et gjennomsnitt av leieprisene på løpende leieforhold av boliger med samme størrelse, standard og beliggenhet. Det er imidlertid notorisk vanskelig å gi en objektiv vurdering av samme beliggenhet og samme standard for flere leiligheter som nødvendigvis ikke har samme beliggenhet eller samme standard. Vi må i så fall godta lignende beliggenhet og lignende standard, som gjør vurdering av gjengs leie til en skjønnsvurdering. Gjengs leie er og definert i husleieloven med forarbeider som et gjennomsnitt av leien i alle løpende leieforhold av lignende husrom på lignende vilkår.

I Oslo kommune opereres det med 5 ulike prissoner for beregning av gjengs leie, hvorav en inkluderer Østensjø, Nordstrand og Søndre Nordstrand og en annen inkluderer Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene. At Nordstrand og Søndre Nordstrand ikke er samme beliggenhet og samme prissone er åpenbart, og bare innenfor Gamle Oslo er det også store forskjeller. Det å påberope gjengs leie som et objektivt prinsipp fremstår urimelig. Selv om det finnes noen objektive kriterier for å måle gjengs leie, som antall rom og antall kvadratmeter, vil man i hvert tilfelle være nødt til å gjøre en individuell skjønnsmessig vurdering av kvaliteter ved leiligheten som blant annet vil påvirkes av interessene til parten som utfører vurderingen.

Dersom det er sånn da, at gjengs leie er det beste kommunen har å forholde seg til, tross store svakheter ved utregningsmetoden, er det fortsatt mulig å sette den flate Oslobostøtta til en høyere prosentsats enn 11 prosent. Selv om det selvsagt betyr tapte inntekter for kommunen. Som det påpekes i utredningen av husleie og bostøtteordninger i kommunale boliger (s. 24), der Byrådsavdeling for arbeid, integrering og sosiale tjenester var prosjektleder, anser prosjektgruppen det som et selvstendig poeng å synligjøre subsidieelementet ved å la både gjengs leie og fratrekket som Oslobostøtta utgjør synes på fakturaen til leietaker.

Da kommunen gikk over til gjengs leie i den kommunale boligsektoren i år 2000, gikk man samtidig over fra å subsidiere boligen til å subsidiere beboeren ved å innføre en behovsprøvd kommunal bostøtte. Dette skulle gjøre det lettere å fjerne støtten dersom husholdningen bedret sin økonomiske situasjon, og dermed gjøre det mindre attraktivt å bli boende i en kommunal utleiebolig ved bedret økonomi slik at presset på den kommunale boligsektoren skulle minske. Isteden ser vi at gjennomstrømmingsmodellen som ble innført gir seg utslag i ustabile bomiljø og i mange tilfeller utrygge leietakere som ikke vet om de kan bli boende. Gjennomstrømmingsmodellen er dermed inkompatibel med den nasjonale målsettingen om at alle skal bo trygt og godt.

Hvis vi hever blikket litt, og ser på boligsektoren som et system hvor galopperende boligpriser er et problem for systemets stabilitet, vil det være mer effektivt å bremse prisutviklingen enn å sette inn korrigerende tiltak som økt bostøtte i et forsøk på å stabilisere systemet. De 11 prosentene som Oslobostøtta utgjør er et lite steg i retning av å senke prisnivået i den kommunale boligsektoren, men det monner dessverre lite i et marked der prisene har gått bananas. Den kommunale boligsektoren kunne spasert foran og redusert husleiene i en grad som påvirket den generelle prisveksten med et tilstrekkelig antall boliger. Istedenfor halser kommunen etter kapitalen med en forsinket markedsleie og almisser til beboerne.

Av Mari Løken