Så ligger man der. Eller sitter man der. Utslått. Og fratatt enhver troverdighet og respekt. Majoren er nede for telling. I Klagenemda får han hardt tilkjente 30 minutter til redegjørelse og oppsummering. I FDs lokaler på Akershus festning. Bildet: Lord Vidar Fagerholt

Vi har valgt å publisere tre fortellinger som er skrevet av en veteran som ikke har blitt trodd.

Lord Vidar Fagerholt er kjent blant mange i veteranmiljøet. Vi gjengir noe av det Vidar har skrevet fordi han i klartekst forteller hvordan det er å ikke bli trodd. Det handler om disrespekt og fortvilelse.

Vidar er utdannet jurist og arbeidet som advokat i Oslo før han tjenestegjorde som major og Legal Advisor (juridisk rådgiver) ved NATOs hovedkvarter i Kosovo, Pristina 2000 – 2001.

JEG SÅ ALT. JEG VAR IKKE FORBEREDT PÅ DET

En sen høstdag i 1999 sitter jeg på mitt advokatkontor i Oslo. Min mor er gått bort. Min beste venn er død. Min ektefelle har pakket og etterlatt meg i en komplett frustrasjon. Uten forvarsel.

TV 3 ringer: Du er en av våre nye deltakere i Robinsonekspedisjonen. Gratulerer.

Mitt svar. Beklager. Jeg har valgt noe annet.

Det andre var det som fulgte etter min søknad til Forsvaret. Jeg måtte gjøre noe annet enn å sitte i Hegdehaugsveien med mine klienter der. Jeg ville bidra med noe annet.

Advokatvirksomheten i Oslo ble avviklet på kveldstid etter et par måneder på daglig offisersutdannelse i FOKIV (Forsvarets Kompetansesenter for Internasjonal Virksomhet).

Medisinske tester utført. Aluminiumskassen pakket. Våpen mottatt. Klar. Trodde jeg. Beskyttet av FN-resolusjon 1244. Fysisk og mentalt klar.

Bussturen fra Makedonia til Kosovo innkasserte det komplette. Et gjennombombet, utarmet territorium og en nedslaktet provins. Tildelte lommeparlører og foredrag om Balkans historie forsvant ved synet og lukten.

Så er man i villrede. Jeg var ikke forberedt på det. Overhodet ikke. Søppel. Massegraver. Beskytninger. Fra morgen til kveld.

En tidlig vårdag 2019 gjør jeg meg refleksjoner.

Det foreligger udiskutabel og faktabasert dokumentasjon om at jeg er psykisk skadd. Det ble rett og slett for mye. Nærmere 20 år for mye. Etter ett år i Natotjeneste. Som juridisk rådgiver. I KFOR HQ. Noen enfoldige innbiller seg at vi satt på kontor. Jeg kjørte med livvakter og var selv alltid bevæpnet. Fløy helikopter. Til og fra de første krigsrettsaker. Til og fra – lik etter lik. Til og fra historier som knapt var å til å fatte.

Mitt primære oppholdssted var i en bocontainer. I HQ – Hoved. Også kalt Film City. Mitt sekundære oppholdssted i Serbia. Makedonia og Albania. Likeså. Her var det ikke snakk om HMS-reglement. Alltid i risikomodus og i alarmberedskap.

En belastende utredningsprosess gjennom fastlege, psykologer, psykiatere og nevrologer som konkluderer med årsakssammenheng mellom tjenesten og mine senskader. Nevrologen: «Invalidiserende helsetilstand etter Balkantjeneste»

Regjeringsadvokaten på vegne av Staten og Forsvarsdepartementet anførte – både i Ting- og Lagmannsrett – at mine «problem» er å betrakte som «inngangsinvaliditet.»

Jf. ovennevnte. Noe man ikke fikk gehør for. «Saken meg» ble tilbakevist til nye utredninger. Dråpen og halmstrået for min fhv. arbeidsgiver (FD) og SPK var den siste utredningen. Som behørig er imøtegått pga. faktafeil og bevisvurderingsfeil. Over flere sider har jeg plukket i fra hverandre denne erklæringen. Og anmodet om gjenopptagelse/gjenåpning.

SPK har avvist dette.

Klagenemndas opprinnelige vedtak ble brakt inn for Ombudsmannen for Forsvaret. Med påstand om inhabilitet ifm. 2. gangs behandling der. Svar: Ombudsmannen har ikke kompetanse til å overprøve Nemndas avgjørelse. Nemda selv anså seg som habil.

Så ligger man der. Eller sitter man der. Utslått. Og fratatt enhver troverdighet og respekt. Majoren er nede for telling. I Klagenemda får han hardt tilkjente 30 minutter til redegjørelse og oppsummering. I FDs lokaler på Akershus festning. Som erfaren jurist. Med kopiert og utlevert disposisjon. Subsummerer. Og gir nødvendige henvisninger. Som hundrevis av andre. Som bare har dratt gardinen ned. Bortsett fra de få som har restevne til å kjempe. Og det er ikke mange igjen.

Det fatale er at grunnpilaren i kompensasjonsordningen er forlatt. Stortingets velmente intensjoner er forkludret og manipulert av byråkrater. Med gjentatte presiserende notater. Uten forankring i ordningens realitet. Kun forankret i politiske og økonomiske aspekter. Etikken er borte som dugg for solen.

Grensesnittet mellom jus og medisin/spesialisterklæringer er åpenbart en solid hodepine for kunnskapsmanglende byråkrater i SPK og i Klagenemda.

NAV-med kompetente rådgivende leger, advokater med solid erfaring i temaet, psykologer, psykiatere og en nevrolog har utvist den respekt en krigsveteran fortjener.

FD/SPK og Klagenemnda (sammensatt av FD) – har manifestert et regime av disrespekt og tilnærmet forakt. For det personell fra internasjonale operasjoner som er blitt utsatt for ekstreme og mentale påkjenninger.

Senskader oppstår ikke når du lander på Gardemoen og har tilbakelevert aluminiumkassen og våpen.

Men allerede ved min dimittering anførte militærlegen bekymringer. «Mye ubearbeidet.»

Det er 20 år siden. Siden da har jeg knapt hatt en fullverdig nattesøvn. Og etter diverse innleggelser er juristen og majoren utslitt.

Vilkårene for kompensjon er 100 % ufør som følge av «årsakssammenheng» mellom tjenesten og uføregrad er oppfylt. I tillegg er jeg tilkjent yrkesskade «som følge av» min INTOPS-tjeneste.

Mao tilfredsstiller mitt casus kravene for kompensasjon. Men jeg har aldri mottatt noen forespørsel om hjelp eller bistand fra FD.

Det har vært en «long and winding road.»

Jeg har søkt å kompensere og bearbeide mine inntrykk gjennom min poesisamling: Midlertidig @ og gjennom musikken.

Og skulle det være noen tvil om mitt engasjement. Jeg besvarer daglige henvendelser fra krigsveteraner som sliter og har vedvarende utfordringer. På grensen.

Helter som sakte og sikkert går bort. I papirmøllen til FD/SPK og Klagenemnda.

Basert på en inhuman behandling på grensen til menneskerettsbrudd.

Miseren er et faktum. Noe ingen velkvalifiserte makter å rette opp.

Det er ikke bare synd. Det er et svik.

Et liv som skadet krigsveteran er en evig dans på torner

17. MAI 2022: KJIPERE KAN DET IKKE BLI

Det er 17. mai. Klokken er 07. Sjøen er vindstille. Vinduet i det kommunalt tildelte hullet står på gløtt.

Jeg våkner av trommene fra Skutevikens bataljon. Buekorpsguttene.

Jeg har ikke engang et norsk flagg. De er på lager. Sammen med de andre restene av mitt liv. Kjøleskapet er fylt til randen. Av tomhet. Av ensomhet. Av en halvdrukket boks fra i går. Sammen med matkassen levert fra veteranstøtten.

I min bakfulle tilværelse tenker jeg at dette er ganske kjipt.

Etter embetseksamen i 1985 gjenstod et studielån på 85 tusen. Det er for lengst nedbetalt. Men for sent. Jeg tvangskreves nå for renter på 350 tusen. Fra Statens Innkrevingssentral.

I 1992 solgte jeg min formidable villa. Med tap. Som Høyesterett ikke ville akseptere som skattemessig fradragsberettiget. I strid med Lagmannsrettens dom.

Skatteetaten har eksekutert tvangstrekk på 900-tusen. I min uføre- og alderspensjon gjennom 15 år. Til tross for at Skattekontoret har innstilt på ettergivelse og Skattedirektoratet erkjenner at hovedvilkårene for ettergivelse er oppfylt.

NAVI – et statlig finansiert inkassobyrå – på grensen til Russland har – som særnamsmann – tatt beslag i mine bankkonti. Basert i et rettslig omtvistet krav om tilbakebetaling av for mye utbetalt arbeidsavklaringspenger fra 2009.

Etter nevnte mastodonters ubønnhørlige tvangstrekk sitter jeg tilbake med en netto alderspensjon: NOK 14. 800,- pr mnd.

Og seIvsagt er tilgodehavende – for meget betalt skatt – motregnet.

Etter personlig konkurs sa en venn av meg: «Ingen kan lugge en skallet mann.» Det trodde jeg også. Men det er ikke sant.

Sannheten er at jo mer jeg «fighter» – desto dypere blir skyttergravene.

Som konstatert skadet krigsveteran fra Balkan har krigen mot Statens Pensjonskasse (SPK) vart i 11 år. Et veldokumentert krav. Som avvises. Til tross for innvilget yrkesskadeerstatning fra NAV. På samme medisinske grunnlag.

Til tross for at Forsvarsdepartementet (FD) – SPK og Klagenemda – representert av Regjeringsadvokaten – har gått på 2 solide tap i Ting- og Lagmannsrett. Lagmannsrettens dom er for lengst rettskraftig. Vedtakene er ugyldige.

Så har jeg også noe som heter familie. Barn. Barnebarn. Og venner.

De er like bekymret for min helse som legen og psykologen er. Som jeg er.

Når jeg høflig må takke nei. Til skuddsalver fra Skansen. Til invitasjoner fra ordføreren. Til champagne og cannapéer i Håkonshallen.

Jeg går ikke i prosesjonen i år.

Det er forbannet kjipt.

Gratulerer med dagen.

17 05 22


STATUS 1. JUNI 2022

Alvorlig syk. Omfattende helseutfordringer. Mange innleggelser. 2 personlige konkurser. Gjeldsordning. Krigsveteran fra internasjonale operasjoner. Beslag i yrkesskadeerstatning/konti. Hjerteinfarkt.

Tiår med rettslige prosesser mot Staten. Tvangstrekk i pensjon har passert 1 million. 12 tusen pr. mnd.

Netto utbetalt er under Statens fastsatte beløp for bo- og livsoppholdskostnader.

Sosialt. Medisinsk. Økonomisk. Vingeklippet.

Staten erkjenner at jeg oppfyller lovens hovedvilkår for ettergivelse. Men at den «skjønnsmessige vurdering» tilsier at det vil være «krenkende for samfunnet» å frafalle restkravene.

På medaljene mine står: Med respekt og anerkjennelse. Utstedt av Staten ved Forsvaret.

Hvor er respekten nå?

01 06 22