I dag er det 8. mars, og da er det på sin plass å si noen ord om bolig og likestilling på boligmarkedet. En trygg bolig og et trygt hjem er helt grunnleggende for å kunne leve et godt liv. Det er hjemmefra vi legger planene våre for framtida. Og det er her vi vokser opp. På godt og vondt.
Ikke alle hjem er trygge, og ikke alle boliger er heller trygge. Overgang til en trygg bolig kan være avgjørende for å bryte ut av et utrygt hjem. Og en trygg bolig kan være avgjørende for å skape et trygt hjem.
Et trygt hjem i en leid bolig?
Men hvilke muligheter har man for å skape seg et trygt hjem i en bolig som man leier? For det er ikke en selvfølge sånn som boligsektoren praktiseres. Hvis man klarer det, å skape et trygt hjem, enten for seg selv, eller for seg selv og barna sine, i en bolig som man leier, så er det på tross av systemet rundt. Og ikke på grunn av det.
Leiesektoren er preget av midlertidige, utrygge boliger som man ikke får mulighet til å tilpasse til egne behov. Man har heller ingen lovfestet rett til en varig bolig i Norge. Det er i det hele en overdreven tro på at markedet skal løse dette selv i møte med individet. Men når man overlater ansvaret til individet i møte med boligmarkedet, så glemmer man at vi ikke er likestilt på boligmarkedet. Vi har ikke like muligheter til å skaffe oss et godt og trygt hjem.
Diskriminering på leiemarkedet
På boligmarkedet er man først og fremst tvunget av økonomiske variabler. Har du penger kan du få, og har du ikke må du gå. Jeg intervjuet en gang en mor om hennes bosituasjon i tilknytning til en bomiljøundersøkelse, hvorpå hun sa at: «Jeg kan ikke bestemme hva som er bra for meg og barna mine. Jeg kan bare bestemme hva vi kan betale».
I tillegg til økonomi så diskrimineres man på bakgrunn av blant annet kultur, klasse, demografi og funksjonsevne. I en undersøkelse gjort av Forbrukerrådet om det å leie bolig, så svarer 1 av 4 at de har opplevd gjentatte avslag på sine boligsøknader i det private leiemarkedet. Mest utsatt var personer med innvandringsbakgrunn, småbarnsforeldre og personer med lav inntekt. Og det er jo ikke sånn at man nødvendigvis havner i bare en av disse kategoriene i møte med utleier. Noen krysser av i flere av boksene, enten man vil det eller ikke. Da kan vi begynne å snakke om interseksjonalitet og grader av diskriminering i leiesektoren. I utleiers marked kan utleiere velge og vrake blant boligsøkere. Og når vi vet at det dreier seg om noe så grunnleggende som et hjem, så er det ganske alvorlig å bli vraket gang på gang.
Ulikhet går i arv gjennom boligmarkedet
De som ikke har foreldre som kan stille garanti eller egenkapital til å kjøpe seg en bolig, har stor sannsynlighet for å bli langtidsleieboere. Du skal spare lenge på en normal lønnsinntekt for å skaffe egenkapital til en bolig når du samtidig betaler markedsleie. Det blir som eselet som fortsetter å gå med gulroten hengende foran ansiktet, men som aldri når den fordi den er festet til hens egen kropp. Sånn at målet hele tiden forflytter seg sammen med ens egen bevegelse i verden. Og jeg lurer på hvorfor vi som samfunn synes det er greit at sosiale forskjeller går i arv gjennom boligmarkedet.
I sammenheng med det så har jeg lyst til å fortelle om en opplevelse som satt det hele veldig i perspektiv for meg. Jeg var ute og gikk på Mortensrud for en stund tilbake hvor jeg overhørte en del av en samtale mellom to ungdommer. Han ene sa i en insisterende tone hvor han forsøkte å overtale han andre: «Bare bli på skolen i to år til. Du kommer til å tjene mere læg, jeg lover!» Da jeg kom tilbake til kontoret så nevnte jeg det for en av kollegaene mine, som samme dag hadde vært på Majorstua. Der hadde hun overhørt en del av en annen samtale mellom to ungdommer, unge voksne. Og det gikk sånn her: «Faren hans ga han en mill i egenkapp!»
Det finnes med andre ord mange ulike posisjoner man kan ha på boligmarkedet. Noen kan velge så å si fritt blant alle boliger, men de aller fleste har noen former for begrensninger. De som har aller flest begrensninger i møte med boligmarkedet kan søke om kommunal bolig.
Kommunale leieboliger i Oslo
Nå kjenner jeg best til systemet rundt kommunale boliger i Oslo, og tar derfor utgangspunkt i det. For når man skal søke kommunal bolig i Oslo, så blir plutselig problemstillingen snudd på hodet. Da blir det en kamp hvor de med flest begrensninger i møte med boligmarkedet vinner den tvilsomme æren av å få tildelt en kommunal bolig til tilnærmet markedspris. Og misforstå meg rett som man sier, for mange mennesker så er en kommunal bolig et trygt pusterom i et ellers heseblesende boligmarked. Men for oss i Leieboerforeningens lokallag for kommunale leieboere i Oslo, som treffer de som sliter i sitt møte med den kommunale boligsektoren. Vi ser den enorme makt-ubalansen som er mellom den enkelte leieboer, og det voldsomme systemet som utgjør den kommunale boligsektoren i Oslo. Og vi ser det delte boligmarkedet, i den delte byen.
Vi forstår også at saksbehandlerne i bydelene, som forvalter systemet i førsteledd, og har en vanskelig oppgave. I det at det er langt flere kvalifiserte søkere enn det er boliger. Og så lenge det er mangel på kommunale boliger i forhold til behovet i befolkningen, så kan ikke alle som trenger det få en kommunal bolig. Samtidig så ligger vår lojalitet hos beboerne, og i vårt arbeid forsøker vi å utjevne den makt-ubalansen noe. Vi ser at beboere bekymrer seg for om de får fornyet kontrakt når den gamle kontrakten utløper. Vi ser vedtak som er uforståelige for en del beboere og som har et komplisert byråkratisk og juridisk språk. Og vi ser at når vi hjelper til med å svare i samme språkdrakt, så vinner vi frem med våre klager på vegne av beboerne.
Men selv om det er til stor hjelp for de beboerne som da vinner frem med sine klager, så endrer ikke det systemet eller den makt-ubalansen som er grunnleggende. Vi ser også at beboere må passe på at de ikke tjener for mye, sånn at de ikke mister hjemmet sitt ved neste kontraktsfornyelse. Det er nok ikke intensjonen fra kommunen sin side, men det bidrar til å holde folk nede. Bidrar til at folk ikke tør å bedre sin økonomiske situasjon, fordi det er et stort sort hull mellom den kommunale boligsektoren og en trygg og langsiktig bolig på det private markedet.
Så hva skal vi gjøre med det?
Vi kunne ha startet med å gi alle en lovfestet rett på en varig bolig. I juli iverksettes en ny boligsosial lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet. Her kunne retten til en varig bolig ha blitt lovfestet på nasjonalt nivå, men det ble ikke gjort. Og da tenker jeg at de som utarbeider og vedtar lover her i landet kanskje sitter for langt unna den virkeligheten som mange opplever.
Det får meg også til å tenke at nødvendige endringer må komme nedenfra. Ikke at vi som individuelle leieboere skal endre systemet for hvordan boliger fordeles og forvaltes, men at vi i solidaritet, enten vi leier en kommunal bolig, leier en privat bolig, eller kjenner boliglånets klamme grep om hverdagen, at vi sammen må presse på for endring.
Vi trenger en leiesektor som er trygg og langsiktig, og hvor vi kan bo livet ut i en bolig som føles som et hjem. Hjem som vi kan tilpasse til våre egne behov. Vi trenger et leieprisvern som gjør at vi ikke prises ut av hjemmene våre, men hvor husleien er overkommelig og forutsigbar.
Det settes for tiden sammen et lovutvalg som skal revidere husleieloven. Husleieloven er rammeverket for leiesektoren, og en viktig brikke i å utjevne maktbalansen mellom utleier og leieboer. Leieboerforeningen skal gjøre det vi kan for å påvirke dette arbeidet i en retning som kommer leieboere til gode. Men jo flere som dytter i samme retning, jo sterkere er vi.
I tillegg til en ny husleielov er det viktig å få andre aktører inn i leiesektoren som forvalter utleie med en annen målsetning enn profitt. Vi trenger flere ikke-kommersielle utleiere og en reell tredje boligsektor som kan bidra til å tette gapet mellom den kommunale boligsektoren og en trygg bolig på det private markedet. Og sist, men absolutt ikke minst, så trenger vi flere kommunale boliger.
