Med tiden til hjelp

Anne Lene var langt nede da hun for første gang kom inn døra på fontenehuset i 2009. Siden da har mye handlet om å holde ut i bratte motbakker. Når hun ikke hadde tro på seg selv, var det heldigvis ei annen som hadde det.

Anne Lenes historie er en viktig påminner om at mennesker trenger tid når livet butter. Da må det være mulig å få den tiden som trengs. Nå jobber hun i en passelig stor stillingsbrøk, og bruker fontenehuset når hun ikke er på jobb. 

Anne Lene ble mulig medlem tilbake i 2009. På det tidspunktet stod hun langt unna arbeidslivet og var under avklaring hos NAV. Fontenehuset var helt nytt i byen og hun ville finne ut hva det dette var. Ikke fantes det så mange andre tilbud heller i Kongsberg på den tiden. Den gangen syntes hun ikke at fontenehus var noe særlig, og ingen av arbeidsoppgavene fristet. Tiden gikk og Anne Lene ble ufør i 2011. Nå var hun enda lengre unna det livet hun ville ha. Det var og ble en sorg at hun ikke kunne jobbe.  

En treg start er også en start 

I 2015 hadde Anne Lene en kjæreste som gikk på fontenehuset, og da ga hun det et nytt forsøk. Den gangen holdt de til i ganske trange lokaler, så Anne Lene orket ikke mer enn å være innom en gang iblant. På det tidspunktet benyttet hun dagsenteret, men opplevde at dette ikke gav noe progresjon. Jeg orket ikke tanken på å være der resten av livet. Altfor mange deprimerte som ikke kom noe vei, og mye prat om sykdom. Da fontenehuset flyttet over i dagens store lokaler, ble hun endelig medlem. Dette var i 2016. Hun hadde ingen klar tanke om å komme i arbeid på det tidspunktet, selv om hun alltid har hatt et ønske om å jobbe.  

Anne Lene hadde fibromyalgi som innebærer mye smerter, i tillegg til psykiske helseproblemer. Hun var deprimert og hadde mye panikkangst på den tiden hun startet som medlem. I tillegg ulmet de økonomiske bekymringene hennes i bakhodet og gav henne masse uro. Men nå var hun altså i gang. Dag for dag kunne hun holde seg i gang, gjøre små framskritt og gradvis få det bedre enn sånn hun hadde det før. Hun hadde ikke lyst å vaske og være på kjøkkenet for hun gjorde nok av dette hjemme, syntes hun. Likevel tok hun litt tak i dette på fontenehuset også. Hun holdt heller på en del i hagen, med jobbklubb, samarbeidet med jazzfestivalen i byen og fritidsprogrammet.  Da husmagasinet startet opp i 2017 tente en ny gnist i Anne Lene. Hun ble hun med på det kreative arbeidet med magasinet og innholdsproduksjonen som følger med. Dette ble hjertebarnet hennes.  

“Jeg hadde aldri vært i jobb hadde det ikke vært for fontenehuset.”  

“På fontenehuset har jeg alltid kunne være meg selv. Her kan jeg være den jeg er.” 

Jobb- og studieklubb er et verktøy for å motivere og støtte til arbeid og studier i gruppe. Her kan medlemmer dele erfaringer, reflektere rundt relevante temaer og hjelpe hverandre på veien videre. Les mer om dette her.

Ansvar spiser dårlig selvtillit til frokost

Etter hvert som fontenehuset startet med jobbklubb, begynte Anne Lene å øyne et håp. Hun begynte å se for seg å komme videre. Hun så skimtet muligheten for å kunne jobbe. Det var blitt uvant nå. Hun var jo blitt definert som ufør? Og hun hadde jo opplevd så tydelig å ikke lykkes? Og hva med smertene? 

På fontenehuset opplevde Anne Lene å bli utfordret og få ansvar. Hun ble motivert av å se andre få ting til, og det var mye kraft i den kontinuerlige støtten fra alle på fontenehuset.  

Medarbeider Anette pushet henne akkurat nok, og har lenge vært en viktig sparringspartner. De to har en sterk relasjon som Anne Lene er veldig glad for i dag. “Jeg hadde mistet troa på meg selv, men det hadde ikke Anette.” Det sier Anne Lene nå som nå har fått mange gode mestringsopplevelser.   

Det begynner å gå bedre 

De siste årene har det skjedd mye bra i livet til Anne Lene. For omtrent to år siden fikk hun en ny medisin som fjernet smertene. Nå kunne hun for alvor tenke at hun kunne klare arbeid, og Anette foreslo å prøve seg i et overgangsarbeid.  

Men den dårlige selvtilliten og tankesperrene som hadde bygd seg opp etter år utenfor arbeidslivet, var ikke bare bare å komme seg forbi. Det var rett og slett masse frykt i Anne Lene rundt det å skulle prøve seg i overgangsarbeid.  Anette brukte mye tid på å motivere. Men små drypp skulle vise seg å gjøre jobben. Samtaler om dette under planlegging av jobbklubben. Påminnelser om at hun mestret husavisa og opplevelsen av at kroppen spilte på lag nå som smertene var borte. Alt dette jobbet i riktig retning. 

Anne Lene opplever ikke at hun har hatt faste avtaler eller strukturert oppfølgning. Men heller at relasjonen med Anette har vært ekte og naturlig. Anette har alltid vært tilgjengelig for en prat når det har vært behov, men først og fremst har de holdt en fortløpende dialog gjennom arbeidsdagen.  “Jeg er både sterk og sta. Vi har hatt samtaler hvor det har gått ei kule varmt. Men de har en trygghet i bunn, så det blir greit igjen etter en sånn runde.” Anne Lene forteller at Anette har alltid klart å få Anne Lene ut av vranglås. – Hun er min nærperson på huset og har vært utrolig viktig for meg. Anette mistet ikke trua på meg, når jeg ikke hadde trua på meg selv. 

Endelig et sted å passe inn 

Fontenehuset har utfordret henne positivt. Det ser Anne Lene nå. Hun liker for eksempel ikke at ting ikke endrer seg. Har fått kjenne på dette på fontenehuset, fordi her endrer ting seg hele tiden.  

Hun har også blitt utfordret på det å la seg bli tatt bilde av. Hun er i utgangspunktet en veldig privat person, og har ikke likt å bli tatt bilde av. Etter hvert som en god trygghet har omsluttet henne mer og mer, har hun gått med på å bli avfotografert også. For Anne Lene følte etter hvert hun passet inn på fontenehuset. At hun kunne være den hun var med sine diagnoser. 

“Jeg har gått så mye ut av komfortsonen min i den perioden jeg har vært medlem på fontenehuset.”  

Første erfaring med overgangsarbeid 

Første forsøk på overgangsarbeid var i 2019 i en dagligvarebutikk. Hun var redd siden hun ikke hadde jobbet i butikk før, men hoppet til slutt i det. Det var avgjørende med vikarordning, så noen kunne steppe inn om hun hadde en dårlig dag. Hun orket nemlig ikke tanken på nederlag. 

Første arbeidsdag. Anne Lene var ny. Selve OA-stillingen var ny. Og så forsvant den butikkansatte midt under opplæringen, så hun ble stående alene mitt i rushet. Anne Lene fikk panikkangst, trykte på knapp som hun trodde var for å tilkalle personalet, men det viste seg å være ransalarmen som tilkalte politi i full utrykning. Det gikk altså skikkelig skeis og hun var nær på å gå derfra og aldri komme tilbake igjen. Senere fikk hun debriefet med Anette, og brukte henne mye som støtte og motivasjon underveis i dette første overgangsarbeidet. Det gikk bedre etter hvert, men de fant ut at det ble for mye stress å jobbe i dagligvare. Det trigget rett og slett panikkangsten flere ganger.  Likevel stod hun ut hele perioden, ett halvt år, og fikk avsluttet med en viss mestringsfølelse tross alt. Hun tenkte at hun kunne greie en annen jobb når hun hadde klart dette. 

Andre erfaring med overgangsarbeid 

Andre overgangsarbeid var i 2020. Det gikk ut på å rense kaffemaskin og sette fram og rydde etter lunsj. Dette var en god opplevelse med mye mindre stress, med oppgaver som alle kunne klare. Arbeidsforholdet ble forlenget pga. korona-nedstengning underveis, og hun har også vært tilbake etterpå som vikar. Anne Lene hadde på dette tidspunktet begynt med medisin, og var på et bedre sted både fysisk og psykisk. Det fungerte bra med oppfølgingssamtale underveis, og hun snakket alltid med Anette i forkant av disse.  

OA er genialt, sier Anne Lene og utdyper:

“De fleste på fontenehuset har en historie og har mistet trua på seg selv. Da er det perfekt med ulike typer stillinger med ulik stillingsprosent å prøve seg ut. Dette bidrar til å finne ut hva man vil og kan, og hva man ikke vil og kan. Støtte fra medlemmer og medarbeidere underveis gjør at man føler seg som et team. Det siste jeg vil si om det er at opplæring er utrolig viktig.” 

Her kan du lese mer om overgangsarbeid.

Klar for ordinær jobb 

Etter andre overgangsarbeid kjente hun seg klar for ordinær jobb. Hun fulgte selv med på arbeidsmarkedet en stund, og visste at hun ønsket å gjøre noe kreativt. Barnelørdag var et familiearrangement hun tidligere hadde jobbet på gjennom fontenehuset. Da det dukket opp en stilling som arrangørkoordinator der var det ingen tvil. – Dette ville jeg virkelig, så her var det bare å søke. Men jeg trengte hjelp med å skrive CV og jobbsøknad, og fikk det av et medlem denne gangen. 

Anne Lene fikk ikke jobben, men fikk tilbud om å jobbe som bartender i samme etablissement. Etter en prat med Anette bestemte hun seg for å prøve. Hun hadde ikke hatt noe tilsvarende jobb før, men stortrives og synes det er veldig gøy.   

Å stå i jobben og beholde den 

Anne Lene trenger ikke Anette så mye lengre nå. Hun er på et sted i livet der ting går mer på skinner, for å bruke hennes egne ord. Hun bruker likevel huset en del når hun ikke er på jobb. Anne Lene ønsker seg en 50 % stilling som passer for henne, og søker for tiden etter noe nytt. Da er det godt å kunne diskutere aktuelle stillinger med Anette etter hvert som de dukker opp. Anette er fremdeles den foretrukne sparringspartneren. 

En ekstra hyggelig effekt av denne mestringen over tid er at nå klarer Anne Lene flere ting enn før. Hun tør å stå på stand, hun er med i dybdeintervju, og hun er med i presentasjoner av fontenehuset. 

Hva har fontenehuset betydd for deg?

Mange ting har ordnet seg litt etter litt og er stolt av å ha stått i det første overgangsarbeidet, selv om det var krevende. Jeg ble faktisk tilbudt jobb der etterpå. Selv om jeg takket nei, var det godt for selvtilliten. Nå har ting virkelig tatt seg opp og jeg har blitt spurt om å bli styremedlem i Fontenehus Norge.

Det viktigste fontenehuset har gitt meg i hverdagen er en arbeidsrettet dag som fokuserer på jobb og studier. Ulike typer arbeidsoppgaver å prøve seg i, kjøkken, administrasjon, hage og husmagasinet. Det er viktig å ikke stagnere på ett sted, og her får man prøve seg på ulike oppgaver.

Nettverket er viktig, og at det er et godt miljø uten rus. Man kan komme som den man er, og ingen holder det imot deg om du har en dårlig dag. Man får prøve seg frem. Det blir helt enkelt en bra dag hvis man kommer på fontenehuset. Det er et sted hvor du kommer deg videre i livet ditt.

Tre spørsmål til Anne Lene  

Hva er viktige egenskaper hos en medarbeider?

Det at medarbeiderne ser deg og de ressursene og kvalitetene du har. Når man selv har mistet trua, trenger man noen som kan følge en fra A til Å. Medarbeideren må kunne by på samtaler og motivering. De må være god på å se mennesket i en kontinuerlig prosess, og god i en-til-en-samtaler. Og ja, medarbeideren må greie å takle den du er.

Anne Lene legger til at det kan være lurt at en medarbeider vet litt om ulike diagnoser, selv om dette ikke skal være fokus på fontenehuset. Og at det hadde også vært lurt med kursing i å se når noen er ruset.

Hva trekker du frem når du skal fortelle om fontenehuset?

Fontenehuset er et sted du kommer deg videre i livet. Her får du et positivt nettverk. Alle vil deg vel, og du kan komme som den du er. Her finner du den beste heiagjengen du kan få. Og her kan du jobbe og ha en arbeidsdag.

Denne nettsiden benytter cookies. Ved å fortsette, godtar du vår bruk av cookies.  Les mer