Arkivfoto. Foto: Svein André Svendsen

For en helg! Jeg har firkantede øyne etter å ha sett så mange fine håndballkamper og dyktige spillere.

Jeg gleder meg over at man kan se så mange av kampene i så god kvalitet. Vi håndballelskere er privilegerte. Ikke minst har vi som skal forsøke å etablere et overblikk over spillerne i de forskjellige årganger et helt uvurderlig hjelpemiddel, selv om det aldri kan erstatte det å se håndball i hallen og erstatte de samtalene man fører når man møter folk fysisk.

Dessuten gleder det meg at mange lag benytter seg av flere forsvarsformasjoner. De offensive alternativene er virkelig utviklende, både for forsvars- og angrepsspillere. Romforståelsen blir bedre, og bevegelsene og spillforståelsen likeså.

Det er i mine øyne ingen tvil om at Bringserien og Lerøyserien er viktige kamparenaer for spillerne i disse aldersgruppene. Det er bra både spillemessig og sosialt å møte jevnaldrende. Spillerne utfordres og får en god pekepinn på hvor de står, og dermed også hva det må arbeides med i den kommende perioden.

I tillegg er det fint å se de trenerne som er dyktige til å gi mange spillere erfaring på denne arenaen, for den er jo ikke viktig bare for de som er i startoppstillingen – men for alle på laget.

Likevel sitter jeg ofte igjen med en følelse av at det er noen som får lite spilletid – noen får kanskje ikke noe i det hele tatt. Det skal aldri skje! Da holder vi spillerne som gisler i et kortsiktig resultatjag, og risikerer at de mister lysten til å spille håndball. Det har vi ikke råd til.

Spillemessig er det to elementer jeg legger ekstra merke til. Forsvarsmessig savner jeg at flere spillere blir plassert der deres fremtid ligger. En linjespiller behøver ikke å dekke treer i 6:0 eller bakre treer i 5:1. Hvis fremtiden peker i retning av at han blir en toer, så la ham øve seg der. La noen av de store backene dekke i midten. Det vil de få stort utbytte av å bli bedre på. La også gjerne kantene dekke innover i banen – det er viktig kompetanse å ha i deres posisjon.

Angrepsmessig kunne jeg virkelig gjerne tenke meg å se flere lag bearbeide forsvaret før angrepsåpningen starter. Et helt klassisk grunnspill, hvor backene trekker bredt og midtbacken henter ballen, ser jeg altfor sjelden. Dette vil bidra til å skape de rommene man skal angripe i når angrepsspillet settes i gang. Nå står de fleste backene stille og mottar ballen i en altfor smal posisjon på 12 meter, og forsvaret trenger ikke en gang å bevege seg.

De to aspektene overskygger imidlertid ikke på noen måte en deilig følelse av at det er mange spillere på vei. Vi skal være gode til å bevare deres motivasjon. Det gjør vi ved å fordele oppmerksomheten mellom dem, og gi dem en hverdag de trives i, med plass til både skole/utdannelse, håndball og livet som ungt menneske.

Claus Dalgaard-Hansen
Talentsjef, yngre landslag menn