Denne uka kom nyheten om at det skal settes ned et lovutvalg som skal utforme ny husleielov. Husleieloven er rammeverket for leiesektoren og legger med det premissene for maktbalansen mellom utleier og leieboer. Det er viktig at maktbalansen mellom utleier og leieboer utjevnes med ny husleielov.
Vi som leier boligene våre, må, sånn som regelverket er nå, leve med at vi i praksis kan bli sagt opp på kort varsel når som helst i leieforholdet så lenge utleier har saklig og rimelig grunn til oppsigelsen. Uansett er minstetiden på boligleieforhold kun tre år, ikke akkurat et langsiktig perspektiv for å skape et hjem, for seg selv eller for seg selv og barna. Vi som leier boligen vår, må bare prøve å glemme dette i det daglige. Vi kan ikke gå å bekymre oss for oppsigelse hver eneste dag, men det lurer alltid i bakhodet. Kanskje sjekker vi Finn med jevne mellomrom for å se hva annet som er i nabolaget, innenfor skolekretsen, bare for å finne ut at hvis jeg må flytte nå, så er alt som er ledig, både dyrere og mindre. Og siden senga allerede står på stua, fordi barna har fått soverommet, så er det uansett ikke aktuelt å flytte til en mindre leilighet.
Hvis vi ønsker oss stabile nabolag der folk kjenner hverandre, må vi legge opp til varige boforhold. Da trenger vi en husleielov som setter trygge rammer for oss som leier boligene våre. Vi trenger langsiktige leiekontrakter med et sterkt oppsigelsesvern. Men det hjelper ikke å ha en langsiktig og trygg leiekontrakt uten et leieprisvern som forhindrer at vi blir priset ut av hjemmene våre ved jevne mellomrom. En ny husleielov må også innføre et reelt leieprisvern slik at leieboere får en stabil og forutsigbar husleie.
For næringseiendom er husleielovens beskyttelse av leieboerne enda svakere enn ved boligleie, da loven kan fravikes på langt flere punkter enn i boligleieforhold. I Klassekampen lørdag skrev Maria Refsland om bruktbutikken i Grønlandsleiret, som har vært drevet av Muluken Tabor i over et tiår og nå har blitt sagt opp av Thon Eiendom. Tolv årsverk må pakkes sammen på tre måneder. Det er brutalt – og i tråd med dagens lovverk.
Konklusjon: dagens lovverk er brutalt for leieboerne. Det må det gjøres noe med i ny husleielov. I samme åndedrag må vi spørre oss selv hva slags by vi vil ha. Vil vi at store eiendomsselskaper skal kjøpe opp nært sagt hele del¬bydeler og ensrette byutviklingen i en slik grad at nabolagene våre mister all sin sjarm og egenart? Eller vil vi ha en by der innbyggerne får sette sitt preg på nabolaget med rimelige, langsiktige og trygge leieavtaler på næringslokaler? Nå finnes det selvfølgelig flere nyanser enn de to som skisseres opp her, men dere skjønner nok hva jeg mener.
Det siste skuddet på stammen i leiesektoren kommer fra finansverden og kalles «rental-backed securities». En type obligasjon, et finansielt instrument, som kan kjøpes og selges på aksjemarkedet, og som er bundet opp i leieboernes betaling av sine husleier. Bare det at det er Blackstone som står i bresjen for denne nyvinningen, bør få varsellampene på Stortinget til å lyse. Norges nåværende husleielov er ikke i nærheten av å ta høyde for finansialiseringen av leiesektoren, men ble i sin tid designet for å beskytte småskala private utleiere. En ny lov må sikre at utleieboliger forvaltes og vedlikeholdes av en utleier det er mulig å få tak i, og at boligene først og fremst er hjem for beboerne og ikke finansielle instrumenter.
Leiesektoren har endret seg radikalt de siste årene uten at lovverket har fulgt med. Nå trenger vi en husleielov som gjør at vi som leier hjemmene våre, også kan bo trygt og godt. Et nytt nasjonalt rammeverk for leiesektoren vil ha stor betydning for mange beboere og nabolag.
Dette debattinnlegget ble publisert første gang i Klassekampen 3.12.22
Av Mari Løken
Leieboerforeningen
